mennesker

vi mennesker er underlige skapninger. vi er fantastiske. vi er spennende. vi er skremmende. vi er så masse at det avogtil er overveldende å tenke på.
i dag satt jeg med mine to nye MF-venner og snakket. og jeg blir så glad av å sitte sånn. bare prate og le og utveksle tanker og følelser og ideer, kjenne seg komfortabel med mennesker, kjenne seg likt, kjenne seg godtatt.
i andre settinger kan jeg føle det skremmende om mennesker kommer meg for nært. både bokstavelig og biledlig. noen ganger vil jeg bare snu meg rundt, holde meg for ørene, stenge de ute. slå vekk armene som prikker borti meg, springe vekk og aldri trenge å snakke med noen igjen. men så går det jo bra. det er ikke skummelt. jeg trenger bare en pause. litt meg-tid. litt avstand.
jeg kjenner mer og mer en dialog inni meg. jeg begynner å kjenne igjen min egen stemme og Guds stemme. jeg begynner å forstå litt, tror jeg, sånn kanskje bittelitt. og jeg sier tilbake at der du vil jeg skal gå, skal jeg gå. bare du går sammen med meg.

smil

jeg kjenner at hjernen min er fornøyd med alt det nye fôret den får i disse dager. spennende ord og tanker og meninger og hjernen drøvtygger på det døgnet rundt. jeg liker det. det er som den utvider seg og pulserer og snart begynner den å prate og le og argumentere og diskutere, snart får den et liv for segselv der den regjerer og bestemmer alt som er, og den får hoppe og danse så mye den bare vil.

det snør og det er fint, det blåser og snøen kommer inn under brillene, de mister beskyttelsesfunksjonen sin, men det går fint, jeg smiler fordiom, det er bare å myse litt ekstra. snøen blir brun i kantene og etter noen dager er det som å gå i en lapskaus, men det går fint, for jeg er glad i lapskaus.

uten tvil finnes det ingen tro

uten tro finnes ingen tanke

uten tanke finnes ikke jeg

Jeg må bare si èn ting...

... ok, kanskje to eller tre.
og det er at jeg er så glad i dag. for jeg har forstått noe. og det er så fint og flott og spennende.
og jeg synes det er godt selvom det er vondt, og det er godt.

så liker jeg å få den godfølelsen i magen, som sprer seg ut i beina og armene og bobler opp i hodet og kommer ut i fnis og knis og smil og glede!

jeg ser meg om,ser på alle menneskene rundt meg, alle er påvei et sted som jeg ikke vet at finnes. de stirrer fremfor seg, målrettet, raske, effektive. skoene mine er våte på tuppen og gjør tærne mine kalde, men det gjør ingenting for jeg smiler og jeg er glad. ikke for noe spesielt, jeg har ikke fått en pakke, eller sett en kjekk gutt, eller klappet på en liten hund. jeg smiler fordi jeg er glad og det gjør det bare enda bedre.

minusgrader med smil

det knitrer i peisen og tærne mine er fremdeles kalde, men det gjør ingenting for jeg vet at snart kommer også de til å bli varme. det var kaldt ute, jeg gikk fort, jeg gikk gjennom skogen, mellom alle trærne som jeg kjenner så godt. de står der, år ut - år inn, de er der hele tiden, jeg kan stole på at de ikke forsvinner. hvis ikke det kommer noen mennesker å kutter dem ned da, men det tror jeg ikke skjer med det første. alle gangene jeg har gjemt meg der inne. endten med musikk i ørene eller tegneblyanten og blokken min. alle gangene jeg har lagt meg med på bakken og sett opp på grenene som danser i vinden med himmelen som bakgrunn. det finnes ikke noe vakrere, å se på grener og blader, høre fugler kvitre, kjenne gresset kile i nakken, kjenne fukten fra bakken, tankene som kommer og går, hjerte som dunker, pusten som aldri slutter, smilet som sniker seg frem. det var kaldt i dag, men det gjorde ingenting. for etter det kalde kommer det varme, det kommer vår og knopper på trærne og søttende mai og sol og blå himmel og så kommer sommeren og det blir sommervarmt og skogen blir segselv igjen, jeg blir megselv igjen og sånn går det år etter år, samme rytme, det er trygt å vite hva som kommer, hva man har i vente, for selvom man vet hva som kommer ligger det alltid noe på lur og det er så spennende at det kribler i hele meg bare jeg tenker på det.

JEG har rett!

jeg forstår ikke hvorfor du må gjøre det. trenger du å forsvinne vekk fra denne verden? trenger du å numme kroppen og hode og følelsene og slippe å forholde deg til noen ting i det hele tatt? trenger du et sted du kan gjemme deg?

men kjære deg, rusen er ikke virkeligheten. rusen er ikke hjemmet ditt. den passer ikke på deg. den er ikke ekte! jeg vil ta tak i deg og riste deg litt, få deg til å høre etter. at det ikke hjelper å ruse seg vekk fra segselv. du kommer aldri vekk fra deg, du kan bare sette degselv på pause, men da slår livet deg i trynet tusen ganger hardere når du kommer tilbake.

stå rak i ryggen, blikket vendt oppover, gå fremover.

jeg vet det er nyttesløst, du hører ikke på meg uansett, men jeg vil så gjerne at du skal. for i denne saken VET jeg at jeg har rett.

all the money in the world couldn`t save us

musikken surret i bakgrunnen og teksten ble bare utydelige ord som smeltet sammen med gitaren og pianoet og de andre fine lydene. den ble sterkere, høyere, mer intens og stemmen sang at all the money in the world couldn`t save us og det var de eneste ordene jeg hørte i sangen. jeg husker ikke hva sangen het eller hvem som sang den, men det var en mann som mest sannsynlig hadde skjegg og et litt melankolsk blikk. all the money og jeg tenker at jeg ikke har noen penger, men det er jo penger her i verden, men all the money in the world couldn`t save us og jeg tenker at alt er ikke meningen at skal reddes. noe bare forsvinner og dør ut og blir et minne som lagres der oppe i hodene våre et sted og det blir liggende der til vi selv dør og alle tanker og minner og følelser blandes sammen. couldn`t save us, det er triste ord, men kanskje det som virker trist ikke alltid er trist, men heller en nødvendighet for at hjulene skal rulle videre påenmåte.

jeg elsker å oppdage ny musikk.
sånn som får meg til å smile eller gråte eller le eller nynne med, selvom jeg ikke kan sangen enda. musikk er noe av det fineste jeg vet om.

vinden blåser meg avgårde igjen

jeg husker jeg så Titanic ca. 500 ganger etter den kom ut. og jeg husker så godt at jeg likte det mr.Dawson (Leonardo DiCaprio) sier, om at han drar dit vinden fører han hen. kanskje det var han som fikk meg inn på den tanken, om å bli blåst avgårde til nye steder. for det har jeg gjort stort sett hele livet mitt. har alltid vært på flyttefot, kommet til nye steder, møtt nye mennesker og gjort nye ting. om en uke skal jeg bevege på meg igjen, og det gleder jeg meg til. jeg skal studere og jeg skal bo og jeg skal drikke kaffi på fine cafèer i hovedstaden. jeg gleder meg. jeg liker nye ting. jeg liker forandring.

vi går alene. hele tiden. det kan være skummelt. men også veldig spennende og lærerikt. jeg har funnet ting som roer meg ned. som passer på meg og gjør meg trygg. jeg har naturen. jeg har smil og fine øyne. jeg har bøker og rim og en hemmelig drømmeverden. jeg har musikk og gitaren min. og denne mannen har passet fint på meg i 2009, mr. Fitzsimmons; I love you.

foto:Erin Brown

And the wind began to blow and the trees began to pant
And the world in its cold way started coming alive
And I stood there like a buisness man waiting for the train
And I got ready for the future to arrive

The Mountain Goats - Woke up new

et menneske døde

det kimer en klokke i kvelden et sted.
et menneske døde i natt.
det kimer en klokke, - en tone av fred.
hva var det han elsket?
hva var det han led?
hva er det for drøm han har hatt?

du kjente ham ikke? kan hende han var
en venn som du skulde ha møtt?
hans liv var et spørsmål,
en bønn om et svar,
og du kunne lettet den byrde han bar
men nu er det hele forødt.

kan hende han stanset en kveld ved din port,
du hørte hans famlende ord -,
en stemme i mørket.
hva skulle du gjort?
du kjente ham ikke.
du jaget ham bort.
hvem våger å kjenne sin bror?

en vandrer har kastet sin ensomme stav,
- hans fot og hans hjerte gikk trett.
det synker en kiste i nattens grav;
en seiler glir ut på det ukjente hav
mot kyster som ingen har sett.

og presten, den mørke, alvorlige mann
strør sand over kistens lokk
flyktig var leken på livets strand,
og selv er du flyktig som rinnende sand
og sommerens flyvende fnokk.

men dypt gjennom rosenes røde kapell
der går et forunderlig sus,
en tone av jorden, en tone av fjell;
det er som en salme av livet selv
går inn gjennom dødens hus:

hva gav du av glede? hva gav du og fikk
før natten ble evig og sort?
hva gav du av sol før din sommer forgikk?
gå langsomt, menneske.
senk dine blikk.
din bror, din bror er gått bort...

- andre bjerke

I don`t play that way

jeg ser deg, sa du

og smilte

gå forsiktig ut i mørket

snu deg ikke

gå

jeg ser deg

takknemmelig

vi har alle noe å være takknemmelige for. de som sier meg imot er teite eller super-emo som ikke klarer å se en bitteliten glede engang.
vi har noe godt i livene våre. vi har noen som bryr seg.
jeg hadde ikke gledet meg særlig til julen. men så skjer det ting. så får man perspektiv. så blir man takknemmelig for det man har, og omtenksomme for de rundt.

så da går 2009 mot slutten. og for et år det har vært!
gleder meg til 10-tallet kommer. det er alltid spennende med det som ligger å venter.
og jeg har godfølelsen for 2010.

jeg gleder meg!

jeg gleder meg ;
til pinnekjøtt
til å pynte meg og spise god mat og se på juletreet med pakker under
til å ligge i sengen og se ut takvinduet mitt
til å begynne på et nytt år og si farvel til det gamle
til å flytte!
til å begynne på skole igjen
til å ha gode venner i nærheten, jeg har savna de så masse
til våren kommer, bladene som er så friske og grønne, solen som begynner å varme igjen

be careful little eyes what you see
be careful little feet where you go
It's a slow fade when black and white have turned to gray
be careful little ears what you hear
be careful little lips what you say

----

jeg har kjempemasse jeg vil si. vil skrive.
men jeg finner ikke ordene helt. de har gjemt seg vekk.

Mariann

jeg driver å skriver litt om forskjellige mennesker i samme bygård, men med forskjellige livssituasjoner, forskjellige følelser,forskjellige liv. her kommer Mariann.

Jeg føler ikke jeg strekker til. At jeg er nok.
Det er ikke nok av meg til å gi til andre.
Ikke når de trenger det.

Hun ser ut av vinduet og holder pusten. Så lenge hun bare klarer, så lenge at det begynner å prikke i huden og små stjerner dukker opp overalt. Det går ikke mer, hun klarer ikke mer, hun spytter pusten ut og hiver etter ny. Hvorfor klarer jeg ikke lengre enn dette? tenker hun og ser ned på stoppeklokken og er skuffet over segselv. Hun trodde at dette var dagen hun skulle slå rekorden. Men der tok hun feil. Så hun går og legger seg i sengen igjen og havner i en drømmeløs søvn som varer til mørket kryper på.

Hun tenker på å slutte. Hver dag. Flere ganger til dagen. Og hver røyk hun tar er den siste. Før hun tar en til. Det lyse håret har mistet gnisten sin. Det henger bare der og ser ut som tørt høy. Hun gjør ikke noe med det. Tar det i en hale om det ser for ille ut. Eller vasker det.

Kanskje i dag, tenker hun når hun går fra soverommet og inn på badet. Drar ned trusa, setter seg på do lukker øynene og puster ut. Kanskje i dag.

Det blir mørkt. Hun ser ut vinduet. Ser på byen som blir svart og lysene som dukker frem. Bilene kjører og menneskene går og trikken trikker og hun sitter å ser på alt livet der ute og kjenner at inni seg, der er det ikke noe liv.