En gang iblandt får jeg lyst til å rydde og vaske. Det skjer meget sjelden,

toppen et par ganger i året. Men i dag er dagen.

Det er rart å ha LYST til å gjøre det man vandligvis ikke har lyst til.

klipp det av, sa jeg

og det gjorde han

Jeg vil ut å reise!

Jeg har en stor kjærlighet, og det er reising.
Elsker å komme til nye steder, oppleve land og kulturer og mennesker.
Snuse på hva verden har å by på.

Aller helst skulle jeg reist en lang tur rundt i Asia. Eller Afrika.
Men jeg er så godt som blakk. Derfor rekker pengene til en Oslotur og en Warszawatur!
Tigerstaden og Polen-hovedstaden, det er jo artige greier det også!

Så tar jeg Asia og Afrika en annen gang.

jeg drømmer meg tilbake

varmt og kaldt

for oss drømmere, er det vanskelig å gi slipp på drømmen som ikke gikk i oppfyllelse

Det er høst. det er varmt når solen skinner og kaldt når det er skydekket himmel. det er godt og vondt på samme tid. det er noe usedvandlig vakkert med høsten. jeg lurer på om det er fordi vi vet den snart er over, men jeg er ikke sikker. vi vet at vinteren ligger rundt hjørnet og lurer, den kommer, det er bare et spørsmål om tid.

jeg tror vi mennesker har noe inni oss som forteller når noe er over og når noe nytt ligger i vente. det er en stemme som hvisker, det er bilder som ruller foran øyene, det er minner og følelser som kryper seg sammen og lager seg til en liten ball. for så å eksplodere. det er sorg og glede på samme tid. det er kjærlighet og hat.

det er varmt og det er kaldt og det er bare sånn det er, dette livet.

alvilde said...
eg drømme om å jørr ett elle aent som betyr noe for noen. ka det ska verr,vet eg ikje enno. åsså drømme eg om å hoppe i fallskjerm. det ska eg jørr før eg blir 25.

Wednesday, January 18, 2006

Hmm.. Jeg får litt blod på tann av å finne sånt gammelt ræl. Jeg har gjort noe som betyr noe. Og det skal jeg forsette med til dagen jeg dør. Men fallskjerm? nei,det har jeg ikke gjennomført. Men her står det, svart på dataskjermen at EG DRØMME OM Å HOPPE I FALLSKJERM. Og ifølge megselv anno. 2006 har jeg bare 3 år på å gjennomføre mitt løfte. Dette var en kommentar på en blogg jeg fulgte nøye med på, og som er en av mine favorittsider på nett fremdeles. Dette må jo bare gjøres. Ok, da får jeg ta megselv i hånda, 06 mot 09 og si at ja, jeg skal gjennomføre hva jeg har lovet. Jippi!

Her er bloggen. skjekk den ut,den er fantastisk;
http://funkyuncle.blogspot.com/

Noen ganger strekker ikke ordene til
da er jeg glad vi har musikk
toner og lyder som lager stemninger og følelser
som prater på sin egen, spesielle måte

Et menneske jeg er glad i

Hun så på meg med intense øyne; selvom livet er en rekke med kamper etter hverandre, så må vi alltid kjempe videre! det er slag på slag, men jeg klarer ikke å slutte å tro at jeg puster inn Guds kjærlighet for vært åndedrag jeg tar. Jeg forstår ikke hvordan noen kan stå opp om morningen og gå å legge seg om kvelden uten å ha tro på at Guds kraft er rundt dem og i dem og tilgjengelig hele tiden. Jeg er avhengig av det, der er min føde, min livskraft.

Jeg ser tilbake på henne og tenker at her sitter jeg med ei som kanskje kan dø av sykdommen hun har fått, men alikevel har en glød og itensitet som brenner og lever og vibrerer.
Hun har vært, om ikke mer nå enn noen gang, mitt forbilde så lenge jeg kan huske.

....
rör mina händer
du måste förstå
jag orkar inte förklara
försök och se det ändå

...venter i spenning

Akkurat nå burde jeg ikke skrive blogg. Akkurat nå burde jeg antageligvis holde munnen min lukket, og fingrene av tastaturet. Men det er akkurat når man ikke bør, at man må.

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg ikke var meg og at verden ikke var slik den er.

Akkurat nå skulle jeg ønske tiden kunne stoppe og ta et gedigent hopp tilbake til dengang jeg var liten, og være barn igjen. Akkurat nå skulle jeg ønske det var sommer og varmt og helst et annet land der det er palmer og brune mennesker som snakker fine språk jeg ikke forstår, og en sval bris som blåser i håret mens jeg går over stranden mot havet. Kjenne sanden som silke mot beina og høre barna som leker i vannkanten rope og le og hive ball til hverandre.

Men akkurat nå er det høst og mørkt ute og vi får bare vente til sommeren kommer, verden stopper opp og vi blir barn igjen.

Så kom änglar, kom älvor det börjar bli kallt

En engel gikk forbi med i dag, og det er helt sant.

jeg gikk nedover en bakke og hadde god fart. plutselig svinger det inn et menneske fra siden, og kommer mot meg. håret er hvitt og lett. det ser nesten porøst ut.

hun triller på en svart sykkel med en liten kurv frempå og på den er det festet en rosa rose. hun har en hvit kåpe, hvitt skjerf og og hvit strømpebukse som ender i to hvite ballerinasko.

hun er det vakreste jeg har sett.

hun så på meg og øyene hennes møtte mine i et lite øyeblikk. hun smilte,men beveget ikke leppene.

hun hadde ikke vinger, og ikke glorie. men hun gikk så lett at det så ut som hun svevde.

But I hold on to this hope and the promise that He brings

Det går ann å oppleve kulturforskjeller, om ikke kultursjokk her i Norge. Fra den ene dagen til den andre. Fra fest til kristent møte. Og nå sitter jeg her og forundrer meg om hvor forskjellige liv mennesker velger å leve, og jeg lurer på i hvor stor grad de faktisk tenker over det de er, om det er et VALG eller om det bare har blitt sånn.
Det hadde vært interessant å tatt en skikkelig "festløve" og en "skikkelig kristen" og bytta plass på dem for en helg. Det har jeg lyst til å gjøre når jeg blir stor og mektig og styrer landet.
Jeg har en tendens til å glemme hvordan ting er. Jeg trenger noen oppvekkere en gang iblandt. Men det er vel menneskelig,er det ikke? Men en ting jeg vet, er at jeg har noe i meg som stadig hvisker til meg. Sier små ord her og der og gjør meg nyskjerrig. For jeg hører ikke hele setninger. Jeg får små hint som jeg prøver å sette sammen, som et puslespill. Og jo mer jeg hører, jo mer spennende blir det.

Og det er ikke som at jeg har sett lyset, eller noe sånt. Det så jeg for lenge siden. Jeg har bare gått med øynene lukket en stund. Og nå åpnes de igjen. Det er valget jeg tar, og veien jeg velger. Igjen. og igjen. og igjen. Jeg kommer alltid tilbake til det. For ingen kan tilby meg noe bedre enn det Gud kan.

livredd?

For det første skal jeg bøye meg i støvet å beklage ovenfor Sigvart Dagsland for alle gangene jeg har pratet nedverdigende om hans musikk, uten å vite hva jeg har pratet om. Da jeg var hjemom en svipptur, brente jeg over en cd av han og må si at jeg ble veldig positivt overrasket. Mannen kan jo både synge og skrive!

Da jeg gikk rundt i byen i finværet i dag, funderte jeg over oss mennesker. De gikk rundt meg på alle kanter, i alle mulige forskjellige former og farger. Noen stresset og rask i gangen, andre slentra rundt uten mål og mening. Jeg selv var i kategori nr. 2. Det er deilig å bare surre rundt uten noe spesielt å gjøre. Bare være. Bare eksistere. Titte rundt seg og suge til seg inntrykk. Jeg liker det.

Jeg har tenkt på dette med frykt i det siste. Vi går alle rundt og er redde for noe. Om det er å stå foran klassen å ha fremføring, prate med fremmede på telefonen, mørket om natten, redsel for å bli forlatt. Og det er så ofte at vi sier til hverandre; det er ingenting å være redd for. Men visst pokker er det det! Livet er fullt av skumle greier. Og det ER noe å være redd for. Vi skal ikke undervurdere frykten. Det er en alt for reel og skummel følelse som kan sluke oss, lamme oss, få oss til å ligge i fosterstilling og rope etter hjelp.

Det er skummelt som bare det. Men vet du hva? Det går bra. Vi klarer oss. Og det er jeg like sikker på som jeg vet at solen står opp når dagen gryr, og går å legger seg når det blir kvelden.

Han ser det åpenbare seg
et hål, ein mørke hule
e det visst.
Han legge kniven fra seg,
han vett at han må inn,
Han føle seg så trist.

Der ligge spøgelset som bodde onna sengen
å ikkje mor fekk tatt.
Der henge masken som lage stemmen som skremme
meg kver natt.
Der står den sykkelen eg aldri lerte å sykla på
Der ligge sjøen eg aldri torte å svømma på.
I full forvirring ligge ting fra før og nå.

Det tok ein lang stond å komma hit,
Men eg fant fram bit for bit.
Og det rare med heile greien
E att eg va der heile veien

Nå går eg inn

Verden er et rart,rart sted.

Vi mennesker er rare. Verden er rar. Vi sårer hverandre, vi bygger hverandre opp, vi river hverandre ned. Vi elsker og vi hater og vi kaster steiner og gir hverandre blomster. Og jo lengre jeg lever og jo mer jeg hører, ser og opplever, jo mer forvirra blir jeg.
Men det er ganske utrolig hvordan vi klarer oss, på våre forskjellige måter. Selvom det ikke er lett, selvom det ikke er en dans på roser eller flytur på skyene, så gjør vi det vi må for å overleve og klare oss. Og det er verdt det. Det er det mest fantastiske av alt. Det er faktisk verdt det. Når man får en klem. Når man møter blikk og hjerter og smil og gode ord. Når man ler sammen og prater sammen og glemmer det som er vanskelig og bare lever i øyeblikket. Og når øyeblikket er godt, er allting godt. ( I det øyeblikket,hvertfall)

Dont forget me- Morten Abel

I fell in love
We started dating
At first it was frightening
I wished it could go away

I knocked down your door
Intimidating
We started off flirting
But ended up hating

Don't forget me
Just let time decide
Let the ocean drain and...
all the stars fall down

We both know the story
And how it's ending
It's been good to know you baby
But we never speak again

When you're in Rome
Do as the Romans
I was just relating
to what everyone else were saying

Started so well
I will be pretending
That nothing is missing

warning,warning; NYMALT

I dag gikk jeg forbi universitet. Det stod en mann og så fornøyd på et nymalt søppelspann. Han festet en post-it-lapp med NYMALT på kanten der man hiver inn søppel. Så gikk han sakte rundt spannet for å skjekke om den var fin og svart over det hele, det var den og mannen smilte fornøyd og tørket seg over pannen med ermet på arbeidsjakken sin. Han så at jeg så på han, han smilte mot meg og nikket mens han sa noe jeg ikke hørte.
Han så tilbake på søppelspannet som kun var ett av flere tusen her i Bergen by. Men nå var den ren og fin, klar til å ta imot mer. Den skilte seg ut fra de andre langs veien, der de stod ned-tagga og fulle av plakater og klistremerker. Og i et lite øyeblikk følte jeg meg som det søppelspannet og jeg lurte på hvem mannen var og jeg måtte flire litt av mine egne tanker da jeg så for meg en postit-lapp på pannen min med NYMALT.

Det eg kan sei te deg, tømmermann fra Nasaret,
e at på tross av min uro og tvil;

Du røre meg
Du røre meg
Det du sa og det du gjorde
med ein kjærlighet så store
røre dypt ved meg.
Og på ein underlige måte
lot du kjærligheten råde
og det røre meg
-Sigvart Dagsland

heartbroken or/and in love? ne-ei,gi meg en muffins heller!

For noen dager siden var jeg en flink storesøster og bakte muffins til min bror og hans kamerater. Da hadde jeg radioen på i bakgrunnen, for første gang på lenge. Og det slo meg etterhvert som mel og sukker spruta rundt på bord og benker at det eneste de synger om på radioen er knuste hjerter. Eller nysmelta hjerter. Og jeg tenker, kom an. For en suppe. Trenger man å høre oh, i love you, please stay truue 50 ganger om dagen? eller now my heart is broken, why was I born in the first place? Det blir litt for heavy for min smak. Så jeg skrudde av radioen, slengte muffinsene i ovnen og satte meg på gulvet med gitaren og sang sanger om himmelen og sanden og smil og trær og blader og fine ord både med og uten mening. Da klokken plinga og muffinsene var ferdig, kom tre pre-tenåringsgutter springende inn og satte seg på gulvet med meg og vi gomla kaker og sang Arne går mot døra. Mye bedre enn Riana og Madcon og dog og alle de derre der.

Han så på meg med sløret blikk.
strekene i ansiktet hadde avslørt alderen hvis jeg hadde begynt å telle dem;
for det er sånn, vet du, at det første steget alltid er vanskligst.
resten av veien går glatt.
sa han å blunket med det ene øye mens han smilte lurt

I dag gikk jeg tur. Da jeg kom til broen som fører meg over motorveien, så jeg en mann stå på den andre siden. Han hadde syklet dit. Ved siden av seg stod det en sekk med en krakk inni, og en termos med lokket av.
Han så utover motorveien. Jeg stoppet opp og så på han som så på bilene som suste forbi, og det så ut som han hadde stått der en stund for han var rød på nesen.

Han smilte fornøyd for seg selv og jeg tenkte at mennesker er fine og rare, her står det en mann med rød nese og kaffe på termosen og ser på bilene som kjører på motorveien.

det blir stjerneklart i natt, sa du
jeg tenkte at det er det jo allerede,
så tok jeg gitaren og plukket frem en sang
og sang den til deg