vi mennesker er underlige skapninger. vi er fantastiske. vi er spennende. vi er skremmende. vi er så masse at det avogtil er overveldende å tenke på.
i dag satt jeg med mine to nye MF-venner og snakket. og jeg blir så glad av å sitte sånn. bare prate og le og utveksle tanker og følelser og ideer, kjenne seg komfortabel med mennesker, kjenne seg likt, kjenne seg godtatt.
i andre settinger kan jeg føle det skremmende om mennesker kommer meg for nært. både bokstavelig og biledlig. noen ganger vil jeg bare snu meg rundt, holde meg for ørene, stenge de ute. slå vekk armene som prikker borti meg, springe vekk og aldri trenge å snakke med noen igjen. men så går det jo bra. det er ikke skummelt. jeg trenger bare en pause. litt meg-tid. litt avstand.
jeg kjenner mer og mer en dialog inni meg. jeg begynner å kjenne igjen min egen stemme og Guds stemme. jeg begynner å forstå litt, tror jeg, sånn kanskje bittelitt. og jeg sier tilbake at der du vil jeg skal gå, skal jeg gå. bare du går sammen med meg.
Ny medarbeider
21 timer siden

