Ikke vær redd

jeg liker å se på mennesker som forteller noe som ligger langt der inne, som trengs å sies, som trengs å høres. selv om alle er så forskjellige, så kan vi relatere oss til følelser, vi har alle det samme spekteret av stemninger inni oss, vi kan dele og forstå, vi kan være til stede.

når man sitter ovenfor et annet menneske, hører ord som strømmer ut av munnen, ut fra minner, ut fra fortiden, ut fra følelser. ord som plutselig stopper, en usikkerhet som blåser over blikket, et lite hakk i stemmen. en liten pause, en pust i bakken, fortsette. sakte, men sikkert blir kroppen og ansiktet mykt og varmt og glødende. et ærlig, nakent menneske er det vakreste jeg vet om.

øyne som blir større, som blir tydeligere. når man ser fargen på øyene forandre seg, som om det blåser en varm vind der inne, hviskende vind, ikke vær redd.

på bussen (igjen)

jeg liker å se på mennesker. og bussen er en ypperlig mulighet til å gjøre nettopp dette.

jeg tok bussen fra St.hanshaugen til Majorstua, som jeg så ofte gjør. kvelden før hadde jeg filosofert og lurt på dette med kjærlighet. hvordan den tar form. hvordan den starter, slutter eller bare fortsetter. kjærligheten mellom mennesker. hva som holder oss sammen. som et lim.

på bussen kom det inn et ektepar i 50årene med like klær og ski i hendene. de smilte og lo og damen lente seg inntil skulderen til mannen, lukket øyene og snakket videre. mannen lo, lukket øyene før han så bort på sin kone og kysset henne på pannen.

neste stopp. dørene åpner seg, og inn kommer en dame og en mann, disse var også i 50årene. men de så ut som et nyforelsket par på fjorten. de fniste, og kysset, og hvisket og så beundrende på hverandre. de satt rett foran meg, og jeg klarte ikke la være å smile. de var så utrolig søte. kanskje de nettopp har funnet hverandre, og er nyforelsket. eller kanskje de har vært gift i 20 år. jeg vet ikke. men uansett så ble denne bussturen full av kjærlighet og glede, når jeg gikk av smilte jeg både inni og utpå, og det gjør jeg fremdeles.

Et nytt år?

snart er det nyttår og vi skal pynte oss og spise kalkun og skyte opp raketter. vi gjør det fordi vi gjorde det i fjor og året før og året før det. siden vi kom til denne verden har vi hørt raketter smelle, vi har spist god mat og fått nyttårsklemmer. det er en absurd dag som jeg har et litt ambivalent forhold til.
hvorfor skal vi gjøre dette år etter år etter år? bare fordi vi er blitt fortalt at det er sånn man gjør det? det er tradisjon. det er jo et nytt år! det må feires!

jeg syns det er vanskelig å forholde meg til tid. noen dager går så sakte at hvert sekund skrapes inn i huden med en sylskarp nål. det virker uåpnåelig å få dagen til å ende. andre dager springer avgårde og man klarer nesten ikke holde følge. noen år går fort, andre går sakte. perspektivene på livet forandrer seg, begrepet "tid" er flytende og uhånterbart og jeg forstår meg ikke helt på det. det jeg forstår er at vi mennesker liker å strukturere ting, så vi føler mer kontroll over vår egen eksistens. derfor feirer vi nyttår. vi har kontroll over noe. vi har kontroll over tiden. vi har sjematisert dagene og årene og livene våre, og det føles godt.
en ny start, en ny begynnelse. nyttårsforsetter man aldri klarer å holde, symbolske avskjeder til røyk, snus, usunne kjærlighetsforhold, usunne vaner.
men det er også en fin dag. jeg er glad i god mat, jeg er glad i feiringer, og jeg er glad i fargeklatter på himmelen. men jeg er også glad i å sette spørsmålstegn ved ting, og det har jeg gjort nå. sånn, ferdig for denne gang.

På bussen.

jeg pratet med en dame på bussen. i en halvtime delte hun livet sitt med meg. hun pratet, jeg lyttet. bussen forsvant. menneskene som satt rundt oss ble til skygger, lydene rundt ble stille sus og alt jeg hørte var en livshistorie så sterk at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre eller si eller tenke. så jeg satt der å brukte mine to ører til å lytte til ord som var vanskelige å si, som var nødvendige, det var en sårbarhet og styrke blandet sammen og et sterkt ønske om å bli hørt. det er vakkert og vondt når man hører menneskers historier, det blir skrevet ned med svarte bokstaver på et hvitt papir inni meg, jeg lagrer det i arkivet mitt, jeg bretter det forsiktig sammen og passer på det.
hun reiste seg og sa tusentakk for praten, og jeg smilte, nikket og sa takk det samme.
jeg kommer nok aldri til å se henne igjen, men jeg har lagret historien hennes inni meg.

det er fint med ferie og lange morgener og late dager. snøen ligger på bakken og stjernene skinner på himmelen. når det er skyfritt selvsagt.
jeg gikk i byen for noen dager siden og det var en dame som satt helt stille på en benk og så rett frem. hun blunket ikke engang. jeg lurer på hvor lenge øyene tåler å være vidåpne uten å få tilført fuktighet. det kan hende hun blunket akkurat samtidig som meg, at vi var stilt inn på samme modus, at det bare virket som hun ikke blunket. alle øyne trenger jo fuktighet for å fungere.

hun holdt hendene foldet sammen i fanget og de var røde og hvite. som et akvarellmaleri, fargene gled inn i hverandre uten noen faste konturer. de var kalde og varme og tørre og vakre. jeg beveget meg mot henne. fra hjørnet jeg hadde stått i. jeg gikk skritt for skritt bort mot benken og så på henne samtidig. hun så rett frem. pusten hennes kom ut som små røykskyer som forsvant etter en liten stund. så kom en ny sky. jeg satte meg ned, foldet hendene og så rett frem.
det er rart hvordan et menneske som sitter helt stille, som prøver å være usynlig, som prøver å gli inn i omgivelsene, hvordan et sånt menneske er like synlig som alle andre. som jenta med blondt hår og høy latter, hoppende bortover gaten med telefonen i hånden.
som mannen med skjegg og briller, stilige klær og en selvsikker gange.
det er ikke lyden eller utseende eller åpenheten som gjør et menneske til et menneske.
på benken satt det en dame jeg ikke vet hvem er. men jeg vet at hun eksisterer. jeg så henne.

Gud ( i ) meg

There is only one problem on witch all my exsistence,
my peace, and my happiness depend:
to discover myself in discovering God.
If I find Him I will find myself,
and if I find my true self I will find Him.

-Thomas Merton

jeg elsker mennesker.

jeg elsker latter, smil, øyne, berøring, ord, tilstedeværelse.

når jeg er med mennesker som gir av seg selv, som viser hvem de er, som røper sider av seg som man ikke hadde gjettet ved første øyekast. jeg elsker det. rett og slett.

i dag venta jeg på bussen, og kom i prat med ei dame. vi snakket lenge, og fortsatte inne på bussen da den endelig kom. hun fortalte så mye om livet sitt, om at hun kom til Oslo som 16åring med troen på kjærligheten, at hun har blitt værende selv om kjærligheten som fikk henne hit som ung ikke varte. hun fortalte om jobben og sønnen og livet, og hun lo så hjertelig.

jeg elsker sånne møter. tilfeldige samtaler som kan komme når som helst, så lenge man er åpen for det.

det stod en dame på benken

evig kamp

sanden er hard, men bølgene slår fortsatt

hvorfor lar dere ikke sanden få være i fred?

den er kald nok som den er, trenger ikke piskende slag

i rytmisk takt.

de kommer.

brøler og skriker i en voldsom fart

slår innover stranden, men plutselig

stopper det.

kun skum igjen.

de sitter fast, kommer seg ikke løs

trodde overtaket lå hos dem, men nå er det

stranden som suger dem fast.

de trekker seg tilbake, flaue og skamfulle

der ute legger de planer om et nytt slag.

kom, for dere klarer ikke knekke oss. tilsammen er vi flere millioner

små korn

vi vil aldri gi oss, brøler bølgene tilbake.

Et menneske jeg (ikke) kjenner

Jeg så deg igjen. En skygge fra fortiden, et ansikt med maske på. Du hadde flere rynker i pannen og noen nye smilestreker rundt øyene. Et menneske jeg ikke kjenner, men som jeg kjenner alikevel. Det er fascinerende hvordan vi mennesker kan skape forskjellige type relasjoner til hverandre. Vi kan elske et annet menneske så høyt at det gjør vondt, vi bobler over av forelskelse og glede, vi ruser oss på hverandres blikk, latter, berøring. Andre bryr man seg ikke like mye om. Bekjentskaper som eksisterer uten noe dybde, uten noe ærlig og sårbart. For alle dype relasjoner baserer seg på åpenhet og sårbarhet. Vennskap som er virkelige, er vokst frem fra fortrolighet og oppriktighet. To mennesker som ler og prater og gråter og er stille.

Men jeg så deg. Og Sivert Høyem sang i bakgrunnen; Old friends in dark places. Old scars on their faces. Jeg håper lyset snart skinner på deg.

,

I går holdt jeg et barn i mine hender. hun er ei lita jente på 9 måneder, med 5 tenner og en kropp som krabber overalt. vi stod inne på kjøkkenet til min mor, og lille jenta fikk trykke på knappene til viften over ovnen. øyene sperret seg opp da viften begynte å suse, og hendene og bena sprellet lett. hun så opp på meg, og tilbake på viften. så trykket jeg på knappen som gjorde at lyset kom på. øyene sperret seg enda mer opp, og munnen formet seg til et smil som viste frem to av hennes 5 tenner.

inne i stua satt noen av de menneskene som betyr mest for meg. venner som snakket om livene sine, om verdensproblemer, om bleier og iPhone.

På kjøkkenet hadde jeg og den lille skapningen lagt oss på gulvet. vi krabbet rundt med en plastikkboks mellom oss og jeg gjemte ansiktet inni boksen. plutselig dukket jeg frem igjen og sa bø. den lille jenta smilte og lagde sånne lyder som små barn lager. og der på kjøkkengulvet fikk jeg et lite punktum, som hadde en sprellende hale av to små bein. et punktum avslutter noe. jeg er lei av å avslutte, for å begynne, for å avslutte igjen. men det lå et lite komma foran meg på kjøkkengulvet og smilte til meg. et komma er et lite pusterom, et venterom, som sier; kom igjen, pust litt, hvil deg litt, lukk øyene og fortsett videre.

Troverdig punktum

Jeg føler meg som et barn i trassalderen. hvorfor det,pappa? hva er det, pappa? hvorfor er det rett? hvorfor er det feil? hvorfor skal jeg høre på den og den personen? hvorfor skal jeg høre på deg? pappa, jeg klarer å knytte skolissene mine selv! jeg vil gjøre selv! pappa da!!

det er litt komisk å se på meg selv og mine tanke- og handlingsmønstre.

hvordan jeg setter spørsmålstegn til ting gang på gang. hvordan jeg går i samme sirkler med de samme tanker med de samme spørsmål med de samme frustrasjoner.

det slår ikke feil. jeg er et trassbarn som aldri blir voksen.

kanskje jeg aldri blir det. jeg vet ikke.

det eneste jeg vet er at det dukker opp nye spørsmål hele tiden og færre svar.

lista med spørsmålstegn vokser. før var lista like lang med punktum.

men nå er det færre og færre punktum.

det er færre og færre løsninger.

det er som haugen av spørsmålstegn kan kastes inn i samme pose. den kan ristes hardt og blande sammen det som ligger inni.

og jeg blir skeptisk når folk kommer med setninger som slutter med punktum.

jeg vil ikke ha mange av dem. jeg vil ikke ha alle disse harde, små prikkene som sier slutt på setning, ta den som den er. jeg vil ikke ha disse punktumene fra andre mennesker, fra samfunnet, fra verden.

jeg vil ha et eneste punktum. jeg vil gi fra meg posen med spørsmålstegn til den eneste som kan gi meg et troverdig punktum.

Krangel med Gud

Jeg digger Gud, men det er mye jeg ikke forstår. og når jeg ikke forstår noe, så blir jeg frustrert. og blir jeg frustrert, så blir jeg kranglete. derfor krangler jeg med Gud nå om dagen.

jeg prøver å forstå hvorfor vi eksisterer. hvorfor vi har fri vilje. hvorfor vi gjør så utrolig mye dritt mot hverandre, oss mennesker.

jeg krangler og argumenterer, og det føles godt å sette spørsmålstegn og en god del utropstegn. og det er digg å få lov til det. jeg vet ikke hvor kult Gud syns det er, men det bryr jeg meg ikke særlig mye om. jeg trenger svar og jeg trenger å kjefte litt.

så da gjør jeg det.

skal oppdatere når jeg får noen svar..

(!!!!)

Tilhenger. Fan. Beundrer.

Det er mye jeg liker ved Gud.

foreksempel er jeg stor fan av hvordan han har skapt oss som sosiale vesener. jeg elsker konseptet med familie, slekt, vennskap, fellesskap. det er fantastisk å føle seg elsket, og det er fantastisk å elske.

jeg liker også skaperverket veldig godt. naturen er noe av det vakreste jeg vet om. trær som får grønne knopper, som blir til blader, som blir orange og rød, som siden faller av. blader som danser i vinden og fjelltopper med snø på, blomster i alle mulige farger, og havet... havet er fantastisk. og alt som er i det! hvorfor skal man dra til månen når man bare kan ta på seg dykkerdrakt og svømme nedover i en fantastiverden uten like?

jeg elsker filosofi og tanker og dialog. at man kan uttrykke seg med ord. at man kan få respons, lære, forstå ting på en helt ny måte. det er så sterkt å sitte med et annet menneske, dele tanker og følelser. måten man får innblikk i den andre personen på, er magisk. sitte å se inn i et menneskets øyne og forsvinne inn.

men det jeg liker aller mest er at man kan få hvile hos Gud. man trenger ikke prestere. det er bare å krype oppi fanget og bli holdt rundt.

jeg fant en flott bønn fra et åndelig felleskap ved Rättvik i Sverige;

Herre Jesus Kristus –
la ingen ting bli viktigere for meg enn å være
i din nærhet.
La fellesskapet med deg være sentrum i mitt liv
og utgangspunktet for alt jeg gjør.
Form mine tanker og ord etter ditt sinn.
Hjelp meg i stillhet å få hvile i ditt nærvær,
hva som enn skjer rundt meg.
Da kan jeg legge bak meg alle engstelse for oppgaver som
venter, all uro foran morgendagen og fremtiden.
Du er med både når jeg mislykkes og når jeg lykkes.
Takk for at du vil være i meg bestandig,
for at du kan befri meg fra det som hindrer
ditt nærvær i meg.
Takk for at du vil gjøre det, også nå.

Tørke.

Noen ganger går man i en ørken uten å vite hvordan man kom seg dit, eller hvilken vei man skal ta. Overalt er det sand, og nye hauger med sand. å gå i oppoverbakke i en sanddyne er tungt og varmt og solen kommer nærmere og nærmere hodet, det brenner under bena og i hodebunnen, svetten renner og halsen er tørr.

så kommer man seg opp på toppen, man skuer utover, puster så fort at man nesten svimer av, holder seg i siden, er så sliten i kroppen at alle muskler skriker av smerte.

man står på toppen og alt det man ser er mer sand.

Noen ganger går man videre og noen ganger legger man seg ned i fortvilelse. hvordan skal jeg komme meg videre? hvordan skal jeg klare å gå ned bakken for siden å vandre milesvis før det kommer en ny bakke å beseire?

noen vandrer rundt i ørkenen et helt liv. for aldri å finne noe vann.

noen går rundt i noen år, noen måneder eller uker. men det er alltid en periode man befinner seg i ørkenen og det brenner under bena og svir i hodebunnen.

det er tørke og det er sand og det er varmt og det er vondt. og det kan drepe deg. men oftest gjør det ikke det. du får hard hudsåle under bena. huden på kroppen tåler den sterke sola og halsen venner seg til å være tørr. du blir svakere, men du blir sterkere. du blir brent, men det blir til sår som blir til skorper som blir til arr. det gjør deg hard og myk på samme tid.

du blir sterkere etter en tur i ørkenen. for når du kommer frem, er det krem å smøre på kroppen. vann å drikke. mat å spise. og etterhvert ser du en brunfarge du har fått. og bena dine, de tåler å gå på glødende kull.

Leve i tro.

for det er sånn avogtil at det blåser og river i det som står støtt. vinden kan være både kald og hard, den kan piske deg i ansiktet når du går i motbakke med hetten godt trukket over hodet.

men Jesus sier at han skal gå med oss.

andre ganger kan vi hoppe og sprette med latter og smil i en fin, slak bakke med mykt gress. dansende kommer vi oss bortover og blomster spretter opp på hvert sted vi setter ned foten.

å leve i tro både oppover i bratt terreng, bortover i sneglefart og nedover i dansende skritt. og tørre å håpe på noe større og sterkere. tørre å leve i tro.

Jesus, du er verdens håp og håpet det er sterkere enn døden

Jesus, du er kjærlighet og kjærligheten overvinner hatet.

-Rudi Myntevik

"Mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg"

Det er noe som ligger i brystet og i kroppen og i tankene. Det er noe som man ikke kan sette fingeren på, noe man ikke kan beskrive med ord. Det er en uro som ikke kan kveles, som ikke kan dekkes over. Det er en uro som ikke finner roen.

Det er som bladene i vinden. Trærne får ikke vinden til å slutte å blåse, trærne får ikke bladene til å henge rolig på greinene. Trærne står der i stormen og blir dyttet frem og tilbake, trærne står der og håper på at røttene har slått såpass rot at ikke vinden vil blåse det over ende.

Mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg

-Augustin

Om det å være et barn.

Det er høst og mørkt, det regner og blåser. Jeg gikk hjem fra gudstjeneste under en paraply og med en rød kåpe på. Og jeg begynte å tenke på et menneske som har betydd veldig mye for meg. Hun døde i fjor og når jeg ber er det ofte at jeg føler hun også kan høre meg. Hun var et menneske som viste meg Guds kjærlighet. Hun viste meg glede og latter og spontanitet. Hun var mitt forbilde, og det vil hun alltid være.

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem. Mark 10:13-16

Jeg elsker at vi er Guds barn. At vi kan komme springende inn i hans hender når vi har snublet og fått skrubbsår på kneet. Vi kan ligge i fanget og bli strøket over håret og høre trøstende ord hviskende i øret. Det kommer til å gå bra.

Jeg elsker at Gud møter oss som en far. Som en skikkelse man får respekt for, og får all verdens kjærlighet fra. Møtet med Gud er så stort og så sterkt, men også mildt og rolig. Som når vinden blåser i håret og bladene på trærne lager musikk. Eller når hjertet er knust og føles som det aldri vil bli bra igjen.

Gud er der for oss som en pappa som spiller fotball med ungen sin. Han sparker ballen til oss, lar oss prøve oss frem, heier på oss når vi løper mot mål, hjelper oss når vi faller, og holder oss tett inntil når vi er slitne.

Glimt som får hjerte til å banke.

Noen dager får man noen glimt av det store som finnes.

Og det kan være overveldende. Det er nok derfor vi bare får noen små drypp inni mellom. For noe mer hadde kanskje blitt for mye. Jeg vet ikke. Jeg har vært så heldig å få sett noen glimt av himmel, jeg har blitt berørt og jeg har blitt snakket til og jeg har blitt satt fri.

Jeg husker første gang jeg fikk et glimt. Jeg lå i skogen og så opp på trærne og himmelen som var bak. Og jeg forstod etterpå at livet mitt var forandret. At nå går jeg videre inn i noe ukjent, men inn i noe trygt.

Kontakten vår med Gud er forskjellig. Alt etter hva som passer for den enkelte. Noen elsker lovsang og tilbedelse. Andre sitter i stillhet og meditasjon.

Men jeg håper hver dag at jeg skal få mer innsikt. Mer kjærlighet.

Og jeg ser Guds kjærlighet overalt. I mennesker jeg treffer. I latter og smil og gode ord.

I trær som blir røde og brune og gule.

I små barn som går hånd i hånd med sekk på ryggen og sløyfe i håret.

I begynnelsen var Ordet.

Ordet var hos Gud,og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham,

uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til i ham, var liv,

og livet var menneskenes lys.

Lyset skinner i mørket,

og mørket har ikke overvunnet det.

joh 1:1-5

innafor eller uttafor?

Jeg stod med beina i to verdener. Èn fot var på fest på fredag, den andre var på ungdomsmøte på lørdag. Sånn holdt jeg det gående, før den ene foten ble for ustø. Kirka ble stående der oppe på trygg grunn, og jeg ramla nedover i noe jeg ikke ante hva var.

En kveld stod jeg utenfor kirka. Det var møte. Jeg hadde ikke vært der på et års tid. Jeg hadde ikke våget. Men denne kvelden stod jeg i høstmørket og klarte nesten ikke puste. Jeg ville gå inn, men klarte det ikke. Jeg følte kirka var så høyt der oppe, jeg klarte nesten ikke se inngangsdøra engang. Det surret så mange spørsmål rundt i hodet mitt, at jeg ikke klarte å finne svar på noen av dem. Bortsett fra det ene som plutselig stod klart for meg. Gå inn.

Det var lovsang og mørkt i rommet. Ingen så at jeg kom snikende inn og satt meg på bakerste rad. Ingen så at jeg gråt. We will call Him king of kings stod det på overheaden. Jeg følte meg ikke verdig til å være i kirka. Og enda mindre til å kalle Jesus for noe som helst.

Den kvelden står sterkt i minnet mitt. For på vei ut, kom kateketen i kirka løpende etter meg. Jeg gråt og ville ikke prate med henne, men hun tok tak i meg og vi satte oss ned på gulvet og hun sa hun var glad for å se meg igjen. At hun hadde savnet meg. Vi ble sittende lenge å prate, og hun fikk meg til å forstå at jeg faktisk kunne komme til kirka. Uansett. Døra er rett foran meg, og jeg kan alltid gå inn.

Jeg ønsker at kirka skal være et åpent rom. Ikke bare for dem som er innafor. Som har vokst opp på kirkebenken. Men for dem som er slitne. For dem som søker og leter. For dem som trenger det. Kirka er blitt et symbol for trygghet i mitt liv. Hver gang jeg går inn i en kirke, finner jeg ro og fred. Jeg puster ut og puster inn nytt liv. Jeg liker ikke ordet utenfor. Vi er alle like. Vi er alle elsket av Gud. Det handler ikke om riktige klær, riktig livsstil, riktige venner. Det handler om Jesus og det er han vi må holde fokuset på. Kateketen som tok tak i meg er blitt et forbilde for meg. Hun sa at jeg var elsket og at jeg var velkommen. Jeg håper døra skal være lett å gå gjennom for andre. Og jeg vil strekke ut en hånd for dem som syns terskelen er for høy, og gå sammen med dem. For vi er alle elsket. Vi er ønsket, og vi er alle velkommen.

Litt urolige og redde
eg ekje vant med sånne rom
men eg e klar og kledde
sjøl om eg føle meg litt dum.
det e så fint og flott her
eg høre ikkje heilt te
sko kanskje kje ha gått her
og bare latt deg vær i fred

vis meg nå ditt ansikt
la meg få veta kem du e
fyll meg med tru og innsikt
eg e klar for det
men gi meg mer enn fine ord
her e ein kamp på liv og død
be meg heller til ditt bord
by meg vin og brød

Men eg komme når du ber meg
du får ta meg som eg e
det får skje meg det som skjer meg
du får grina eller le
eg e ikkje særlig prektig
eg har ripar eg har sår
detta rommet e så mektig
men eg e'kje den som går