
For det første skal jeg bøye meg i støvet å beklage ovenfor Sigvart Dagsland for alle gangene jeg har pratet nedverdigende om hans musikk, uten å vite hva jeg har pratet om. Da jeg var hjemom en svipptur, brente jeg over en cd av han og må si at jeg ble veldig positivt overrasket. Mannen kan jo både synge og skrive!
Da jeg gikk rundt i byen i finværet i dag, funderte jeg over oss mennesker. De gikk rundt meg på alle kanter, i alle mulige forskjellige former og farger. Noen stresset og rask i gangen, andre slentra rundt uten mål og mening. Jeg selv var i kategori nr. 2. Det er deilig å bare surre rundt uten noe spesielt å gjøre. Bare være. Bare eksistere. Titte rundt seg og suge til seg inntrykk. Jeg liker det.
Jeg har tenkt på dette med frykt i det siste. Vi går alle rundt og er redde for noe. Om det er å stå foran klassen å ha fremføring, prate med fremmede på telefonen, mørket om natten, redsel for å bli forlatt. Og det er så ofte at vi sier til hverandre; det er ingenting å være redd for. Men visst pokker er det det! Livet er fullt av skumle greier. Og det ER noe å være redd for. Vi skal ikke undervurdere frykten. Det er en alt for reel og skummel følelse som kan sluke oss, lamme oss, få oss til å ligge i fosterstilling og rope etter hjelp.
Det er skummelt som bare det. Men vet du hva? Det går bra. Vi klarer oss. Og det er jeg like sikker på som jeg vet at solen står opp når dagen gryr, og går å legger seg når det blir kvelden.
Han ser det åpenbare seg
et hål, ein mørke hule
e det visst.
Han legge kniven fra seg,
han vett at han må inn,
Han føle seg så trist.
Der ligge spøgelset som bodde onna sengen
å ikkje mor fekk tatt.
Der henge masken som lage stemmen som skremme
meg kver natt.
Der står den sykkelen eg aldri lerte å sykla på
Der ligge sjøen eg aldri torte å svømma på.
I full forvirring ligge ting fra før og nå.
Det tok ein lang stond å komma hit,
Men eg fant fram bit for bit.
Og det rare med heile greien
E att eg va der heile veien
Nå går eg inn