I et speil, i en gåte.

på bussen (igjen)

2012-01-15T07:45:00.000-08:00

jeg liker å se på mennesker. og bussen er en ypperlig mulighet til å gjøre nettopp dette.

jeg tok bussen fra St.hanshaugen til Majorstua, som jeg så ofte gjør. kvelden før hadde jeg filosofert og lurt på dette med kjærlighet. hvordan den tar form. hvordan den starter, slutter eller bare fortsetter. kjærligheten mellom mennesker. hva som holder oss sammen. som et lim.

på bussen kom det inn et ektepar i 50årene med like klær og ski i hendene. de smilte og lo og damen lente seg inntil skulderen til mannen, lukket øyene og snakket videre. mannen lo, lukket øyene før han så bort på sin kone og kysset henne på pannen.

neste stopp. dørene åpner seg, og inn kommer en dame og en mann, disse var også i 50årene. men de så ut som et nyforelsket par på fjorten. de fniste, og kysset, og hvisket og så beundrende på hverandre. de satt rett foran meg, og jeg klarte ikke la være å smile. de var så utrolig søte. kanskje de nettopp har funnet hverandre, og er nyforelsket. eller kanskje de har vært gift i 20 år. jeg vet ikke. men uansett så ble denne bussturen full av kjærlighet og glede, når jeg gikk av smilte jeg både inni og utpå, og det gjør jeg fremdeles.

Et nytt år?

2011-12-25T15:04:00.000-08:00

snart er det nyttår og vi skal pynte oss og spise kalkun og skyte opp raketter. vi gjør det fordi vi gjorde det i fjor og året før og året før det. siden vi kom til denne verden har vi hørt raketter smelle, vi har spist god mat og fått nyttårsklemmer. det er en absurd dag som jeg har et litt ambivalent forhold til.
hvorfor skal vi gjøre dette år etter år etter år? bare fordi vi er blitt fortalt at det er sånn man gjør det? det er tradisjon. det er jo et nytt år! det må feires!

jeg syns det er vanskelig å forholde meg til tid. noen dager går så sakte at hvert sekund skrapes inn i huden med en sylskarp nål. det virker uåpnåelig å få dagen til å ende. andre dager springer avgårde og man klarer nesten ikke holde følge. noen år går fort, andre går sakte. perspektivene på livet forandrer seg, begrepet "tid" er flytende og uhånterbart og jeg forstår meg ikke helt på det. det jeg forstår er at vi mennesker liker å strukturere ting, så vi føler mer kontroll over vår egen eksistens. derfor feirer vi nyttår. vi har kontroll over noe. vi har kontroll over tiden. vi har sjematisert dagene og årene og livene våre, og det føles godt.
en ny start, en ny begynnelse. nyttårsforsetter man aldri klarer å holde, symbolske avskjeder til røyk, snus, usunne kjærlighetsforhold, usunne vaner.
men det er også en fin dag. jeg er glad i god mat, jeg er glad i feiringer, og jeg er glad i fargeklatter på himmelen. men jeg er også glad i å sette spørsmålstegn ved ting, og det har jeg gjort nå. sånn, ferdig for denne gang.

På bussen.

2011-12-21T09:57:00.000-08:00

jeg pratet med en dame på bussen. i en halvtime delte hun livet sitt med meg. hun pratet, jeg lyttet. bussen forsvant. menneskene som satt rundt oss ble til skygger, lydene rundt ble stille sus og alt jeg hørte var en livshistorie så sterk at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre eller si eller tenke. så jeg satt der å brukte mine to ører til å lytte til ord som var vanskelige å si, som var nødvendige, det var en sårbarhet og styrke blandet sammen og et sterkt ønske om å bli hørt. det er vakkert og vondt når man hører menneskers historier, det blir skrevet ned med svarte bokstaver på et hvitt papir inni meg, jeg lagrer det i arkivet mitt, jeg bretter det forsiktig sammen og passer på det.
hun reiste seg og sa tusentakk for praten, og jeg smilte, nikket og sa takk det samme.
jeg kommer nok aldri til å se henne igjen, men jeg har lagret historien hennes inni meg.

2011-12-21T09:44:00.000-08:00

det er fint med ferie og lange morgener og late dager. snøen ligger på bakken og stjernene skinner på himmelen. når det er skyfritt selvsagt.
jeg gikk i byen for noen dager siden og det var en dame som satt helt stille på en benk og så rett frem. hun blunket ikke engang. jeg lurer på hvor lenge øyene tåler å være vidåpne uten å få tilført fuktighet. det kan hende hun blunket akkurat samtidig som meg, at vi var stilt inn på samme modus, at det bare virket som hun ikke blunket. alle øyne trenger jo fuktighet for å fungere.

hun holdt hendene foldet sammen i fanget og de var røde og hvite. som et akvarellmaleri, fargene gled inn i hverandre uten noen faste konturer. de var kalde og varme og tørre og vakre. jeg beveget meg mot henne. fra hjørnet jeg hadde stått i. jeg gikk skritt for skritt bort mot benken og så på henne samtidig. hun så rett frem. pusten hennes kom ut som små røykskyer som forsvant etter en liten stund. så kom en ny sky. jeg satte meg ned, foldet hendene og så rett frem.
det er rart hvordan et menneske som sitter helt stille, som prøver å være usynlig, som prøver å gli inn i omgivelsene, hvordan et sånt menneske er like synlig som alle andre. som jenta med blondt hår og høy latter, hoppende bortover gaten med telefonen i hånden.
som mannen med skjegg og briller, stilige klær og en selvsikker gange.
det er ikke lyden eller utseende eller åpenheten som gjør et menneske til et menneske.
på benken satt det en dame jeg ikke vet hvem er. men jeg vet at hun eksisterer. jeg så henne.

Gud ( i ) meg

2011-12-07T14:51:00.000-08:00

There is only one problem on witch all my exsistence,
my peace, and my happiness depend:
to discover myself in discovering God.
If I find Him I will find myself,
and if I find my true self I will find Him.

-Thomas Merton

2011-12-07T14:42:00.000-08:00

jeg elsker mennesker.

jeg elsker latter, smil, øyne, berøring, ord, tilstedeværelse.

når jeg er med mennesker som gir av seg selv, som viser hvem de er, som røper sider av seg som man ikke hadde gjettet ved første øyekast. jeg elsker det. rett og slett.

i dag venta jeg på bussen, og kom i prat med ei dame. vi snakket lenge, og fortsatte inne på bussen da den endelig kom. hun fortalte så mye om livet sitt, om at hun kom til Oslo som 16åring med troen på kjærligheten, at hun har blitt værende selv om kjærligheten som fikk henne hit som ung ikke varte. hun fortalte om jobben og sønnen og livet, og hun lo så hjertelig.

jeg elsker sånne møter. tilfeldige samtaler som kan komme når som helst, så lenge man er åpen for det.

det stod en dame på benken

2011-12-04T16:01:00.001-08:00

evig kamp

2011-12-04T15:44:00.000-08:00

sanden er hard, men bølgene slår fortsatt

hvorfor lar dere ikke sanden få være i fred?

den er kald nok som den er, trenger ikke piskende slag

i rytmisk takt.

de kommer.

brøler og skriker i en voldsom fart

slår innover stranden, men plutselig

stopper det.

kun skum igjen.

de sitter fast, kommer seg ikke løs

trodde overtaket lå hos dem, men nå er det

stranden som suger dem fast.

de trekker seg tilbake, flaue og skamfulle

der ute legger de planer om et nytt slag.

kom, for dere klarer ikke knekke oss. tilsammen er vi flere millioner

små korn

vi vil aldri gi oss, brøler bølgene tilbake.

Et menneske jeg (ikke) kjenner

2011-11-29T08:37:00.000-08:00

Jeg så deg igjen. En skygge fra fortiden, et ansikt med maske på. Du hadde flere rynker i pannen og noen nye smilestreker rundt øyene. Et menneske jeg ikke kjenner, men som jeg kjenner alikevel. Det er fascinerende hvordan vi mennesker kan skape forskjellige type relasjoner til hverandre. Vi kan elske et annet menneske så høyt at det gjør vondt, vi bobler over av forelskelse og glede, vi ruser oss på hverandres blikk, latter, berøring. Andre bryr man seg ikke like mye om. Bekjentskaper som eksisterer uten noe dybde, uten noe ærlig og sårbart. For alle dype relasjoner baserer seg på åpenhet og sårbarhet. Vennskap som er virkelige, er vokst frem fra fortrolighet og oppriktighet. To mennesker som ler og prater og gråter og er stille.

Men jeg så deg. Og Sivert Høyem sang i bakgrunnen; Old friends in dark places. Old scars on their faces. Jeg håper lyset snart skinner på deg.

,

2011-11-28T04:32:00.000-08:00

I går holdt jeg et barn i mine hender. hun er ei lita jente på 9 måneder, med 5 tenner og en kropp som krabber overalt. vi stod inne på kjøkkenet til min mor, og lille jenta fikk trykke på knappene til viften over ovnen. øyene sperret seg opp da viften begynte å suse, og hendene og bena sprellet lett. hun så opp på meg, og tilbake på viften. så trykket jeg på knappen som gjorde at lyset kom på. øyene sperret seg enda mer opp, og munnen formet seg til et smil som viste frem to av hennes 5 tenner.

inne i stua satt noen av de menneskene som betyr mest for meg. venner som snakket om livene sine, om verdensproblemer, om bleier og iPhone.

På kjøkkenet hadde jeg og den lille skapningen lagt oss på gulvet. vi krabbet rundt med en plastikkboks mellom oss og jeg gjemte ansiktet inni boksen. plutselig dukket jeg frem igjen og sa bø. den lille jenta smilte og lagde sånne lyder som små barn lager. og der på kjøkkengulvet fikk jeg et lite punktum, som hadde en sprellende hale av to små bein. et punktum avslutter noe. jeg er lei av å avslutte, for å begynne, for å avslutte igjen. men det lå et lite komma foran meg på kjøkkengulvet og smilte til meg. et komma er et lite pusterom, et venterom, som sier; kom igjen, pust litt, hvil deg litt, lukk øyene og fortsett videre.

Troverdig punktum

2011-11-20T14:41:00.001-08:00

Jeg føler meg som et barn i trassalderen. hvorfor det,pappa? hva er det, pappa? hvorfor er det rett? hvorfor er det feil? hvorfor skal jeg høre på den og den personen? hvorfor skal jeg høre på deg? pappa, jeg klarer å knytte skolissene mine selv! jeg vil gjøre selv! pappa da!!

det er litt komisk å se på meg selv og mine tanke- og handlingsmønstre.

hvordan jeg setter spørsmålstegn til ting gang på gang. hvordan jeg går i samme sirkler med de samme tanker med de samme spørsmål med de samme frustrasjoner.

det slår ikke feil. jeg er et trassbarn som aldri blir voksen.

kanskje jeg aldri blir det. jeg vet ikke.

det eneste jeg vet er at det dukker opp nye spørsmål hele tiden og færre svar.

lista med spørsmålstegn vokser. før var lista like lang med punktum.

men nå er det færre og færre punktum.

det er færre og færre løsninger.

det er som haugen av spørsmålstegn kan kastes inn i samme pose. den kan ristes hardt og blande sammen det som ligger inni.

og jeg blir skeptisk når folk kommer med setninger som slutter med punktum.

jeg vil ikke ha mange av dem. jeg vil ikke ha alle disse harde, små prikkene som sier slutt på setning, ta den som den er. jeg vil ikke ha disse punktumene fra andre mennesker, fra samfunnet, fra verden.

jeg vil ha et eneste punktum. jeg vil gi fra meg posen med spørsmålstegn til den eneste som kan gi meg et troverdig punktum.

Krangel med Gud

2011-11-18T15:41:00.000-08:00

Jeg digger Gud, men det er mye jeg ikke forstår. og når jeg ikke forstår noe, så blir jeg frustrert. og blir jeg frustrert, så blir jeg kranglete. derfor krangler jeg med Gud nå om dagen.

jeg prøver å forstå hvorfor vi eksisterer. hvorfor vi har fri vilje. hvorfor vi gjør så utrolig mye dritt mot hverandre, oss mennesker.

jeg krangler og argumenterer, og det føles godt å sette spørsmålstegn og en god del utropstegn. og det er digg å få lov til det. jeg vet ikke hvor kult Gud syns det er, men det bryr jeg meg ikke særlig mye om. jeg trenger svar og jeg trenger å kjefte litt.

så da gjør jeg det.

skal oppdatere når jeg får noen svar..

(!!!!)

Tilhenger. Fan. Beundrer.

2011-11-15T06:13:00.001-08:00

Det er mye jeg liker ved Gud.

foreksempel er jeg stor fan av hvordan han har skapt oss som sosiale vesener. jeg elsker konseptet med familie, slekt, vennskap, fellesskap. det er fantastisk å føle seg elsket, og det er fantastisk å elske.

jeg liker også skaperverket veldig godt. naturen er noe av det vakreste jeg vet om. trær som får grønne knopper, som blir til blader, som blir orange og rød, som siden faller av. blader som danser i vinden og fjelltopper med snø på, blomster i alle mulige farger, og havet... havet er fantastisk. og alt som er i det! hvorfor skal man dra til månen når man bare kan ta på seg dykkerdrakt og svømme nedover i en fantastiverden uten like?

jeg elsker filosofi og tanker og dialog. at man kan uttrykke seg med ord. at man kan få respons, lære, forstå ting på en helt ny måte. det er så sterkt å sitte med et annet menneske, dele tanker og følelser. måten man får innblikk i den andre personen på, er magisk. sitte å se inn i et menneskets øyne og forsvinne inn.

men det jeg liker aller mest er at man kan få hvile hos Gud. man trenger ikke prestere. det er bare å krype oppi fanget og bli holdt rundt.

jeg fant en flott bønn fra et åndelig felleskap ved Rättvik i Sverige;

Herre Jesus Kristus –
la ingen ting bli viktigere for meg enn å være
i din nærhet.
La fellesskapet med deg være sentrum i mitt liv
og utgangspunktet for alt jeg gjør.
Form mine tanker og ord etter ditt sinn.
Hjelp meg i stillhet å få hvile i ditt nærvær,
hva som enn skjer rundt meg.
Da kan jeg legge bak meg alle engstelse for oppgaver som
venter, all uro foran morgendagen og fremtiden.
Du er med både når jeg mislykkes og når jeg lykkes.
Takk for at du vil være i meg bestandig,
for at du kan befri meg fra det som hindrer
ditt nærvær i meg.
Takk for at du vil gjøre det, også nå.

Tørke.

2011-11-07T13:55:00.001-08:00

Noen ganger går man i en ørken uten å vite hvordan man kom seg dit, eller hvilken vei man skal ta. Overalt er det sand, og nye hauger med sand. å gå i oppoverbakke i en sanddyne er tungt og varmt og solen kommer nærmere og nærmere hodet, det brenner under bena og i hodebunnen, svetten renner og halsen er tørr.

så kommer man seg opp på toppen, man skuer utover, puster så fort at man nesten svimer av, holder seg i siden, er så sliten i kroppen at alle muskler skriker av smerte.

man står på toppen og alt det man ser er mer sand.

Noen ganger går man videre og noen ganger legger man seg ned i fortvilelse. hvordan skal jeg komme meg videre? hvordan skal jeg klare å gå ned bakken for siden å vandre milesvis før det kommer en ny bakke å beseire?

noen vandrer rundt i ørkenen et helt liv. for aldri å finne noe vann.

noen går rundt i noen år, noen måneder eller uker. men det er alltid en periode man befinner seg i ørkenen og det brenner under bena og svir i hodebunnen.

det er tørke og det er sand og det er varmt og det er vondt. og det kan drepe deg. men oftest gjør det ikke det. du får hard hudsåle under bena. huden på kroppen tåler den sterke sola og halsen venner seg til å være tørr. du blir svakere, men du blir sterkere. du blir brent, men det blir til sår som blir til skorper som blir til arr. det gjør deg hard og myk på samme tid.

du blir sterkere etter en tur i ørkenen. for når du kommer frem, er det krem å smøre på kroppen. vann å drikke. mat å spise. og etterhvert ser du en brunfarge du har fått. og bena dine, de tåler å gå på glødende kull.

Leve i tro.

2011-10-09T12:11:00.000-07:00

for det er sånn avogtil at det blåser og river i det som står støtt. vinden kan være både kald og hard, den kan piske deg i ansiktet når du går i motbakke med hetten godt trukket over hodet.

men Jesus sier at han skal gå med oss.

andre ganger kan vi hoppe og sprette med latter og smil i en fin, slak bakke med mykt gress. dansende kommer vi oss bortover og blomster spretter opp på hvert sted vi setter ned foten.

å leve i tro både oppover i bratt terreng, bortover i sneglefart og nedover i dansende skritt. og tørre å håpe på noe større og sterkere. tørre å leve i tro.

Jesus, du er verdens håp og håpet det er sterkere enn døden

Jesus, du er kjærlighet og kjærligheten overvinner hatet.

-Rudi Myntevik

"Mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg"

2011-09-24T09:05:00.000-07:00

Det er noe som ligger i brystet og i kroppen og i tankene. Det er noe som man ikke kan sette fingeren på, noe man ikke kan beskrive med ord. Det er en uro som ikke kan kveles, som ikke kan dekkes over. Det er en uro som ikke finner roen.

Det er som bladene i vinden. Trærne får ikke vinden til å slutte å blåse, trærne får ikke bladene til å henge rolig på greinene. Trærne står der i stormen og blir dyttet frem og tilbake, trærne står der og håper på at røttene har slått såpass rot at ikke vinden vil blåse det over ende.

Mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg

-Augustin

Om det å være et barn.

2011-09-18T12:08:00.000-07:00

Det er høst og mørkt, det regner og blåser. Jeg gikk hjem fra gudstjeneste under en paraply og med en rød kåpe på. Og jeg begynte å tenke på et menneske som har betydd veldig mye for meg. Hun døde i fjor og når jeg ber er det ofte at jeg føler hun også kan høre meg. Hun var et menneske som viste meg Guds kjærlighet. Hun viste meg glede og latter og spontanitet. Hun var mitt forbilde, og det vil hun alltid være.

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem. Mark 10:13-16

Jeg elsker at vi er Guds barn. At vi kan komme springende inn i hans hender når vi har snublet og fått skrubbsår på kneet. Vi kan ligge i fanget og bli strøket over håret og høre trøstende ord hviskende i øret. Det kommer til å gå bra.

Jeg elsker at Gud møter oss som en far. Som en skikkelse man får respekt for, og får all verdens kjærlighet fra. Møtet med Gud er så stort og så sterkt, men også mildt og rolig. Som når vinden blåser i håret og bladene på trærne lager musikk. Eller når hjertet er knust og føles som det aldri vil bli bra igjen.

Gud er der for oss som en pappa som spiller fotball med ungen sin. Han sparker ballen til oss, lar oss prøve oss frem, heier på oss når vi løper mot mål, hjelper oss når vi faller, og holder oss tett inntil når vi er slitne.

Glimt som får hjerte til å banke.

2011-09-14T12:24:00.000-07:00

Noen dager får man noen glimt av det store som finnes.

Og det kan være overveldende. Det er nok derfor vi bare får noen små drypp inni mellom. For noe mer hadde kanskje blitt for mye. Jeg vet ikke. Jeg har vært så heldig å få sett noen glimt av himmel, jeg har blitt berørt og jeg har blitt snakket til og jeg har blitt satt fri.

Jeg husker første gang jeg fikk et glimt. Jeg lå i skogen og så opp på trærne og himmelen som var bak. Og jeg forstod etterpå at livet mitt var forandret. At nå går jeg videre inn i noe ukjent, men inn i noe trygt.

Kontakten vår med Gud er forskjellig. Alt etter hva som passer for den enkelte. Noen elsker lovsang og tilbedelse. Andre sitter i stillhet og meditasjon.

Men jeg håper hver dag at jeg skal få mer innsikt. Mer kjærlighet.

Og jeg ser Guds kjærlighet overalt. I mennesker jeg treffer. I latter og smil og gode ord.

I trær som blir røde og brune og gule.

I små barn som går hånd i hånd med sekk på ryggen og sløyfe i håret.

I begynnelsen var Ordet.

Ordet var hos Gud,og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham,

uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til i ham, var liv,

og livet var menneskenes lys.

Lyset skinner i mørket,

og mørket har ikke overvunnet det.

joh 1:1-5

innafor eller uttafor?

2011-09-10T13:31:00.000-07:00

Jeg stod med beina i to verdener. Èn fot var på fest på fredag, den andre var på ungdomsmøte på lørdag. Sånn holdt jeg det gående, før den ene foten ble for ustø. Kirka ble stående der oppe på trygg grunn, og jeg ramla nedover i noe jeg ikke ante hva var.

En kveld stod jeg utenfor kirka. Det var møte. Jeg hadde ikke vært der på et års tid. Jeg hadde ikke våget. Men denne kvelden stod jeg i høstmørket og klarte nesten ikke puste. Jeg ville gå inn, men klarte det ikke. Jeg følte kirka var så høyt der oppe, jeg klarte nesten ikke se inngangsdøra engang. Det surret så mange spørsmål rundt i hodet mitt, at jeg ikke klarte å finne svar på noen av dem. Bortsett fra det ene som plutselig stod klart for meg. Gå inn.

Det var lovsang og mørkt i rommet. Ingen så at jeg kom snikende inn og satt meg på bakerste rad. Ingen så at jeg gråt. We will call Him king of kings stod det på overheaden. Jeg følte meg ikke verdig til å være i kirka. Og enda mindre til å kalle Jesus for noe som helst.

Den kvelden står sterkt i minnet mitt. For på vei ut, kom kateketen i kirka løpende etter meg. Jeg gråt og ville ikke prate med henne, men hun tok tak i meg og vi satte oss ned på gulvet og hun sa hun var glad for å se meg igjen. At hun hadde savnet meg. Vi ble sittende lenge å prate, og hun fikk meg til å forstå at jeg faktisk kunne komme til kirka. Uansett. Døra er rett foran meg, og jeg kan alltid gå inn.

Jeg ønsker at kirka skal være et åpent rom. Ikke bare for dem som er innafor. Som har vokst opp på kirkebenken. Men for dem som er slitne. For dem som søker og leter. For dem som trenger det. Kirka er blitt et symbol for trygghet i mitt liv. Hver gang jeg går inn i en kirke, finner jeg ro og fred. Jeg puster ut og puster inn nytt liv. Jeg liker ikke ordet utenfor. Vi er alle like. Vi er alle elsket av Gud. Det handler ikke om riktige klær, riktig livsstil, riktige venner. Det handler om Jesus og det er han vi må holde fokuset på. Kateketen som tok tak i meg er blitt et forbilde for meg. Hun sa at jeg var elsket og at jeg var velkommen. Jeg håper døra skal være lett å gå gjennom for andre. Og jeg vil strekke ut en hånd for dem som syns terskelen er for høy, og gå sammen med dem. For vi er alle elsket. Vi er ønsket, og vi er alle velkommen.

Litt urolige og redde
eg ekje vant med sånne rom
men eg e klar og kledde
sjøl om eg føle meg litt dum.
det e så fint og flott her
eg høre ikkje heilt te
sko kanskje kje ha gått her
og bare latt deg vær i fred

vis meg nå ditt ansikt
la meg få veta kem du e
fyll meg med tru og innsikt
eg e klar for det
men gi meg mer enn fine ord
her e ein kamp på liv og død
be meg heller til ditt bord
by meg vin og brød

Men eg komme når du ber meg
du får ta meg som eg e
det får skje meg det som skjer meg
du får grina eller le
eg e ikkje særlig prektig
eg har ripar eg har sår
detta rommet e så mektig
men eg e'kje den som går

Prest?

2011-09-05T05:41:00.000-07:00

Det er et nytt semester. en ny start, men allikevel en fortsettelse. jeg liker det.

vi har gresk og det er kasus og pugging og regler og alt mulig som jeg tidligere har hatt store problemer med å godta som del av skolehverdagen. men nå er det gøy! det er spennende og utfordrende. akkurat sånn jeg liker det. jeg studerer teologi og det er litt skummelt, men aller mest fint.

Om noen år er jeg prest, eller kanskje jeg er noe helt annet.

jeg pustet inn høstluft i dag tidlig og drakk kaffi mens jeg ventet på bussen. og jeg ble plutselig klar over at jeg har det så utrolig bra. og jeg ble selfølgelig litt filosofisk der jeg stod å venta.. for bussen kom kjørende opp bakken og jeg gikk inn, satte meg ned og lukket øyene. den kjørte meg dit det er meningen at jeg skal være. og mine filosofiske tanker tenkte at den bussen har det virkelig vært verdt å vente på.

2011-07-23T02:12:00.000-07:00

det er som en drøm man ligger å vrir seg ut fra, man kaster seg frem og tilbake, venter på at øyene skal åpnes, at virkeligheten skal trenge gjennom drømmeverdens harde skall, at pusten skal roe seg ned og tankene skal forstå at det ikke var virkelig.

men det er ikke en drøm, det er ikke fantasi, det er ikke film, det er virkelig og det er lille Norge og det er unge mennesker og det er grusomt.

Han lukket øyene og begynte å snakke.

2011-06-20T07:05:00.000-07:00

han sa jeg skal være ærlig med deg. og han lukket øyene, lente hodet sitt litt på siden og jeg kunne se øyene bevege seg under lokkene. munnen rykket i sidene, som om det var usynlige tråder som noen dro i, uten at han var klar over det. jeg lurte på hvem som dro i dem.

avogtil føles det som om jeg er helt alene i denne verden, som om ingen andre eksisterer, de er bare skikkelser som beveger seg uten liv, uten pust, uten mening. for noen dager siden gikk jeg på brostein gjennom byen og jeg trodde jeg skulle forsvinne inn mellom dem. for hvert steg jeg tok sank jeg lengre ned og biter av meg ble borte. da jeg var fremme var det ikke mer igjen av meg. hun stirret på meg med tomme øyne og jeg lukket mine igjen.

han åpnet øyene såvidt, de var tynne streker mellom hudlag som rynket seg, han så plutselig så gammel ut. jeg elsker henne fremdeles sa han, og det rant en tåre ned fra det ene øyet, tåren fulgte strekene i ansiktet bortover til hårfeste og forsvant inn i håret. øyene lukket seg og hendene ble hvite da han knyttet dem hardt sammen.

Hvorfor tror du på Gud?

2011-05-26T11:48:00.000-07:00

jeg fikk dette spørsmålet for en stund siden, og ble litt satt ut. jeg vet jo hvorfor jeg tror på Gud. men der og da visste jeg ikke hva jeg skulle si, og jeg lurte på hvorfor jeg ikke fant ordene.

jeg har tenkt på det de siste dagene. hvorfor tror jeg egentlig på Gud? det er jo ganske sykt å tro på noe sånt. eller er det nå det?

jeg klarer ikke la være å tro på en skaper, på en Gud, på en kjærlighet. rett og slett fordi alt jeg ser og føler beviser det hver eneste dag. jeg klarer ikke tenke at alt er tilfeldig. at jorden ble til ved et smell og at vi reproduserer oss for så å dø, legges i jorden og råtne vekk.

når jeg ler. når jeg møter et menneske. når jeg holder en liten baby. når jeg er i begravelse i en kirke full av mennesker som oser over av følelser. når jeg er i et bryllup og to mennesker vier seg til hverandre i gode og onde dager. når jeg går tur i skogen og hører fugler som kvitrer og ser solen skinne inn gjennom de grønne bladene. når vinden blåser meg i håret.

hvorfor tror jeg på Gud? fordi jeg ikke klarer å la være.

jeg klarer ikke la være å tro på noe som redder og frelser, når jeg selv har blitt reddet og frelst. jeg klarer ikke riste det av meg. for jeg prøver. bevisst og ubevisst. tro og tvil hånd i hånd. men hver gang jeg distanserer meg, trekker meg unna, så er det som en magnet som drar i meg. hjerte mitt kjenner det. det er ikke fornøyd alene lenger. det trives ikke på egen hånd. det banker ikke like stødig.

hvorfor tror jeg på Gud? for jeg velger å gjøre det. og for hver dag blir jeg tryggere, stoler jeg mer på, elsker jeg mer. jeg tenker avogtil at Gud skal gå lei av meg snart. at nå, nå er det slutt på det tullet jeg holder på med. nå er det nok. jeg tenker at han skal "gjøre det slutt". men da kjenner jeg plutselig en trygghet. og et løfte. om at han aldri skal svikte. at han aldri snur ryggen til. at han alltid vil elske. jeg får sånne øyeblikk inni mellom, som slår meg i bakken. det er som jeg ser himmelen et bittelite sekund. jeg mister pusten. jeg fylles opp.

men den jeg liker aller aller best, er Jesus. det er litt lettere å forholde seg til han. når jeg er sint, kjefter jeg litt. får ut frustrasjonen. og han lytter. når jeg er trist så gråter jeg, og han trøster. når jeg er glad så ler jeg, og han ler med meg. når jeg går, går han med meg.

Jesus var rebelsk. han sa ifra. han hang med fattige og prostituerte og løgnere. og han elsket.

jeg blir bedre og bedre kjent med Gud som mennesket Jesus. Gjennom Bibelen, gjennom bønn, gjennom andre mennesker. gjennom å leve. jeg har tidligere tenkt på Jesus som en diffus skikkelse fra bibel-historier. men ikke nå lenger. Jesus er høyst reell, og tror man på Bibelen og løftet vi fikk gjennom Jesus, så blir han nøkkelen til det hele.

hvorfor tror jeg på Gud? fordi jeg ikke klarer la være.

India!

2011-04-29T07:31:00.001-07:00

Jeg har vært to uker i India. jeg har kjørt i en vill trafikk med tuting og forbikjøringer som hadde fått norske politimenn til å sette på sirenen og dele ut bøter i fleng. jeg har spist mat fra himmelen, med nanbrød og ananasjuice vedsiden av. jeg har vasset i det indiske hav, jeg har tøffet rundt i en husbåt og sett to delfiner. jeg har vært i slummen og møtt nydelige barn og forferdelig fattigdom. jeg har ledd og spilt kort og kost meg glugg ihjel. jeg har tatt tog i India- en drøm ble til virkelighet. for en fantastisk reise! for et fantastisk spennende land! og India - jeg kommer tilbake for å reise rundt og oppleve mer av det mest innholdsrike, mangfoldige, kontrastfulle og fargerike landet jeg noen gang har vært i.

you may say that Im a dreamer

2011-04-11T22:36:00.000-07:00

når jeg var liten drømte jeg masse. både om dagen og om natten. jeg drømte om isbjørner og store troll og snømenn som levde. og jeg drømte jeg kunne fly. gang på gang drømte jeg at jeg begynte å flakse med armene, før jeg svevde oppover. jeg fløy over byen, så alle jeg gikk i klasse med, så gaten jeg bodde i. jeg var fri!

om dagen drømte jeg meg bort. når jeg gikk påvei til skolen var det ikke alene. det var ilag med fantasifigurer i all verdens farger, de lo med meg og fortalte spennende historier. og jeg fikk meg en venn som like villig som meg gikk inn i en drømmeverden, i flere timer kunne vi leke ved en fjellkant, at vi var på verdens største fjell, at vi måtte sove på en liten klippe for så prøve å komme oss videre neste dag.

etterhvert drømte jeg om litt mer virkelighetsnære ting. jeg drømte om å reise. om å se verden. når jeg var sånn 8-9 år sa jeg til mamma at jeg ville til afrika og starte barnehjem.

på ungdomsskolen og videregående var afrika det eneste jeg kunne tenke på. det var ikke så mye det spesifikke kontinentet, men for meg var afrika et bilde på noe som var langt herfra og derfor meget eksotisk og tiltrekkende. jeg ville hjelpe. jeg ville gjøre noe. jeg ville gi mat og klær og kjærlighet. noen år etter ble den drømmen virkelig, jeg dro til Sør-Afrika. fikk være i store slumområder. leke med barn. gråte over dødende kvinner med aids... og to år etterpå dro jeg til Thailand og bodde der i tre måneder og jobba på barnehjem i slummen i Bangkok,med verdens nydeligste barn blandt flotte mennesker med både håp og bein i nesen.

jeg drømmer fremdeles. når jeg sitter på bussen, når jeg sitter på en kjedelig forelesning, når jeg skal gjøre noe jeg ikke vil. jeg har hatt INDIA som en sånn drøm, som har hengt der oppe uten egentlig en tanke om at den ville realiseres noen gang i næreste fremtid. men vet du hva? om to dager reiser jeg til India. tenk det!

jeg tror på drømmer. jeg elsker drømmer! og jeg vil aldri, aldri slutte å drømme. verden blir et bedre sted hvis vi fortsetter, og tror på dem. jobbe for å realisere dem. og det er ikke alltid så vanskelig. ting legger seg til rette for oss. vi må bare tro på dem.

så jeg slenger med noen setninger fra en sang jeg liker meget godt; Imagine av John Lennon,

imagine no possessions , I wonder if you can
no need for greed or hunger a brotherhood of man
imagine all the people sharing all the world

you may say that I'm a dreamer, but I'm not the only one
I hope someday you'll join us and the world will live as one

Jobbe med, og ikke imot.

2011-04-10T00:40:00.000-07:00

det er skummelt. men allikevel tiltrekkende.

hvordan kan man stå imot noe som trekker så sterkt som en magnet?

det er mer slitsomt å stå imot, stritte imot, holde seg unna - enn å gi slipp, la det komme, la seg bli ført på riktig vei. jobbe med, og ikke imot.

valg må man ta hele tiden. når man skal stå opp. når man vil dusje. når man skal spise frokost. hvem man vil være venn med. hvilke klær man går med. hva man sier, hva man ler av.

men når man står ovenfor store valg blir de ofte overveldende for oss mennesker. vi har en tendens til å bøye oss jo større og tyngre valget veier.

jeg vil ikke bøye meg. jeg vil stå rett. jeg vil at hver virvel i ryggraden min skal vendes oppover for å komme fremover.

vi er jo små barn hele gjengen. og ofte befinner vi oss i trassalderen. nei,jeg vil ikke! nei, jeg vil ta på selv! nei, jeg vil ikke sove nå! jeg vil vil vil gjøre selv!!

hva med å ta et steg tilbake? til vi lå i armene til våre foreldre, til vi fikk mat og omsorg og trøst og kjærlighet. da vi tok imot det gode vi fikk uten å sette spørsmål ved, eller kverulere ved.

jeg slapper hvertfall mye mer av når jeg klarer å lene meg tilbake, puste ut alt stress og mas og forstyrrende tanker. puste inn ro og kjærlighet og trygghet og stabilitet.

når jeg klarer å forstå at det gode og trygge er til mitt eget beste. at jeg ikke trenger flykte mer. at jeg bare kan slå meg til ro i kjærligheten. at jeg ikke trenger å gå på villspor for så å finne tilbake. jeg kan være her hele tiden. jeg trenger ikke snuble mer for å få hjelp opp igjen. jeg står nå. og det er på tide å gå videre inn i fremtiden sammen med min store kjærlighet og redning.

Jesus du viste veien, du gav meg håp.
du tok på deg straffen, for at jeg kunne gå.

Jesus du gav meg livet, du gav meg fred
hva er da mitt offer ved å følge deg?

når det vanskelige banker på

2011-04-04T12:27:00.000-07:00

jeg skulle ønske jeg kunne knipse med fingrene, så ordnet alt seg. alle syke ble friske. alle dødende fikk livet tilbake i gave. alle blinde kunne se. lamme kunne gå.

på jobb er jeg med barn som er syke. noen sitter i rullestol. noen er autister og har sin egen verden de lever i. andre er fanget i en syk kropp som ikke vil bli frisk,som er avhengig av medisiner for å overleve.

men i går kom jeg gjennom et lag av autisme og der inne fikk jeg se ord og følelser gjennom to par nydelige øyne og verdens vakreste smil. en stund var vi to mennesker som lo og kilte hverandre. en stund hadde vi nær kontakt og latter som språk. og jeg følte meg som verdens heldigste som fikk dele denne stunden sammen med et annet menneske.

jeg har vært i slumområder i Afrika. jeg har jobbet i slumområder i Asia. jeg har vært med barn uten foreldre, barn som ikke får mat eller klær eller omsorg.

det er så mye lidelse. over alt. i alle mennesker. det er sykdom og nød og depresjon og desperasjon. det er død. det er vondt. når jeg leser i avisen er det voldtekt og drap og misbruk og korrupsjon. avogtil river det så i hjerte at jeg begynner å gråte. tenk hvordan det er for Gud å se hvordan vi mennesker er mot hverandre.. hvor mye hat som har grodd seg fast i menneskeheten. og hvor mye elendighet det fører til.

når døden banker på døren blir jeg tom for ord. når sykdom tar mennesker vekk fra livet og inn i døden. når jeg står igjen her i livet. når jeg ser andre som står igjen med et knust hjerte og rødsprengte øyne.

vi trenger Gud. vi trenger kjærlighet. vi trenger å elske og bli elsket. vi trenger det så sårt. verden trenger det. du trenger det. jeg trenger det.

jeg kan ikke knipse med fingrene. jeg kan ikke gi svar på alle spørsmål. men jeg tror på kjærligheten. på lyset i mørket. jeg tror på noe større enn megselv og når det vanskelige banker på vender jeg meg til min kjære Jesus i bønn.

de siste dagene har jeg hørt mye på en fin sang av Bethany Dillon. hun sier det så fint;

Only you can see the good in broken things
You took my heart of stone and you made it home
And set this prisoner free.

Whatever's in front of me help me to sing hallelujah
Whatever's in front of me I'll choose to sing hallelujah

aldri alene.

2011-04-03T02:02:00.000-07:00

når man står helt stille med armene inntil kroppen. munnen igjen. øyene igjen. og alle andre mennesker løper forbi. å være helt alene sammen med det store inni seg.

når man klipper av alle bånd som bunner i lengsel og redsel for å være alene. det er da man plutselig oppdager at man befinner seg i noe som befinner seg i deg, det er intimt og ømt, et samspill så nært som ingen mennesker kan komme.. man er ikke alene.

og når man klipper av det gamle mennesket kan det nye komme og det er en frihet i det steget som ikke kan beskrives med våre små, enkle ord.

nåde. tilgivelse. kjærlighet.

2011-03-27T14:15:00.000-07:00

de tre største og viktigste ordene jeg vet om.

som kan helbrede, gjøre hel, vekke til livet.

nåden er et varmt og solid gulv laget i sement. det står der som et stødig fundament som ikke forandrer seg samme hvor mye du hopper eller skyter på det eller hiver stener. det lar seg ikke rives ned.

tilgivelsen er nøkkelen til de stengte dørene. når man setter inn nøkkelen og vrir om, slippes alt det skumle som gjemmer seg bak dørene ut og vekk og bort. og det dukker stadig opp nye, låste dører med hyl og skrik bak seg. og selv om det er skummelt å gå helt nærme, helt inntil døren, sette inn nøkkelen og se inn - så glemmer man hvor skummelt det er når man ser at rommet blir kvitt det skumle som hyler og skriker- når rommet står der rent og tomt og venter på at noe godt skal fylle det.

og kjærligheten er det største av alt. som brer seg ut i hele huset. den siver opp fra sementgulvet. renner inn gjennom sprekkene i treverket. den vokser for hver dør som åpnes. den knitrer i peisen og synger i vinden utenfor.

den er evig og ustoppelig.

den er luften og vannet og maten. kjærligheten gjør oss til en stor familie, jeg har en haug med brødre og søstre. og verdens beste Far.

om det å være et menneske.

2011-03-22T08:08:00.000-07:00

jeg skulle ønske jeg kunne fly. høyt opp i luften der oppe med skyene, se alt ovenfra, se mennesker små som maur, se trær og biler og hus og grønt gress.

jeg skulle ønske jeg aldri gjorde noe galt. at jeg bare var snill mot alle jeg møtte, at jeg alltid hadde tid til å lytte, at jeg alltid klarte å si de rette tingene.

jeg skulle ønske jeg klarte å gjøre alt skolearbeid effektivt, at jeg klarte sitte på lesesalen i mange timer å få med meg alt jeg leste og faktisk kunne det jeg hadde lest.

jeg skulle ønske jeg ikke tenkte stygge ting om andre, at fordommer ikke eksisterte i meg, at jeg klarte å se til hjerte hos alle rundt meg til enhver tid.

jeg skulle ønske jeg alltid var en god datter, en god søster, en god samboer, en god venn, en god kollega. jeg skulle så gjerne vært mer enn et menneske. jeg skulle så gjerne vært som mitt store idol og forbilde, Jesus.

men jeg er ikke Jesus. jeg trenger tilgivelse og forståelse og nåde og kjærlighet. jeg er som en svamp, jeg suger til meg alt det gode jeg kan få tak i. og jeg blir dyppet nedi et glass med den beste drikken som finnes, igjen og igjen og igjen. jeg blir ren for hvert dypp.

det tar bare litt tid

2011-03-19T02:59:00.000-07:00

jeg har alltid blitt så frustrert når folk sier det tar bare litt tid, så går det over! jeg har blitt hoppende sint, rød i ansiktet, lukket øyene og ønsket at ikke om litt, men nå helst med en gang! det har aldri funka helt.

men man åpner øyene en morgen og kjenner at noe er forandret. vet ikke hva. tiden har bare gått de siste dagene, ukene, månedene, har ikke noe konkret å holde fast i. for tiden har bare gått. og det har gått over.

det er blitt vår igjen og himmelen er helt blå utenfor vinduet, jeg ser på mennesker uten luer og votter, jeg ser jakker som ikke er helt lukket igjen og jeg ser asfalt på fortauene. jeg våkner til livet igjen sammen med resten av verden, og for et deilig liv å våkne opp til. jeg og en kamerat kom frem til noe her om dagen. vi går i dvale vi også. om vinteren trekker vi oss inn i oss selv, akkurat som dyrene og trærne og resten av verden. vi må bruke den inne-i-oss-selv-tiden til å tenke og og føle og bearbeide og sove og gjøre oss klar til vi våkner igjen. gjøre oss klar for varme og latter og fine opplevelser.

jeg er klar for våren, jeg er klar for tur til India og klar for 17mai og grønt gress og grilling i parken og is og brus og sommer og bading og lukt av nyklippet gress.

om å komme hjem

2011-02-27T07:49:00.001-08:00

når man har gått tur i regnet, er kald og våt, gleder seg til å få av våte klær. tulle seg inn i et teppe foran ovnen. drikke en kopp te og krølle seg sammen i sofaen. komme hjem.

når man har jobbet så lenge at beina verker og hodet dunker, når tankene går i forskjellige retninger uten sjans til å finne hverandre. når man er sulten og tørst og sliten, når man går opp det siste trappetrinnet, åpner døren og kjenner varmen sige ut mot deg. komme hjem.

når man har vært på reise til land med andre lukter og smaker, møtt mennesker med annen farge på huden, badet i vann på andre siden av kloden, spist mat man aldri har hørt om før. når man er tilbake i eget land, når flyet lander og man puster ut, når man ser kjente ansikt og steder og lukter og lukker øynene. komme hjem.

vi kommer hjem på forskjellige måter. for meg er ikke hjem en bygning med tak og vegger og sofa med tv foran. for meg er hjem minner og lukter og omsorg og latter og kjærlighet. hjem er mamma. hjem er pappa. hjem er brødrene mine. hjem er mine nærmeste venner.

hjem er ikke et sted, et bygg, et rom. det er så mye mer. det er varig og ekte, det kan ikke brenne opp eller rase sammen av dårlig vær. for det er bygget av et mye mer solid materiale enn mur og tre og spiker. det er laget av det største som finnes, det sterkeste materiale, og ingenting er sterkere enn det største.

Troens hjerte.

2011-02-21T11:59:00.000-08:00

jeg liker bibelen. jeg liker at den er gammel og stor og historisk.

når jeg leser ord som er sagt av mennesker for så mange år siden, når jeg kjenner meg igjen i følelser som blir beskrevet, det er da jeg kjenner en trygghet i Bibelen og dens ord. jeg føler en trygghet når jeg leser bønner og sanger og salmer som så mange andre har funnet trygghet i før meg.

jeg kjenner en kjærlighet og en sikkerhet i salme 23, herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft.

jeg kjenner en lengsel og uro i salme 24, 2 Liksom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. 6 Hvorfor er du full av uro, min sjel, hvorfor stormer det i meg?

jeg kjenner utfordring i salme 61, Før meg opp på et fjell som er for høyt for meg. For du har vært min tilflukt, et tårn til vern mot fienden. La meg alltid få bo i ditt telt og finne ly under dine vinger.

og jeg finner ro og tro i salme 62, Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham. Bare han er mitt fjell og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes.

salmenes bok rommer 150 salmer, som var ferdig nedskrevet rundt 150 f.Kr og allikevel er de like aktuelle for oss i dag. Guds ord har vært og er det samme. Guds kjærlighet er den samme. min kjærlighet og min tro kan variere. den kan svikte, den kan få en knekk, den kan forsvinne. jeg baserer ikke min tro utfra min kjærlighet. men utfra kjærligheten jeg mottar. det er det som er troens kjerne, troens hjerte. jeg er en blodåre. jeg trenger et hjerte som slår regelmessig og pumper nytt blod inn i meg og gjennom meg og ut av meg. det er et intimt samarbeid og en nødvendighet. Bare han er mitt fjell og min frelse.

Leve med en stor L

2011-02-14T10:16:00.000-08:00

jeg føler masse. og ofte.

jeg kan begynne å gråte av en sang. eller en film. eller en uteligger på gata.

jeg gråter av glede. jeg gråter av sinne. jeg gråter av frustrasjon. jeg gråter av lidenskap. jeg gråter av nåden og tilgivelsen.

det er sånn jeg er. jeg føler masse hele tiden. jeg blir rørt av små ting, som en sølepytt formet som et hjerte, et smil fra en fremmed på bussen, te som smaker sommer. gamle mennesker som holder hverandre i hendene. blader som danser i vinden.

jeg smiler når jeg ser fine ting. når jeg ser blomster eller babyer eller hunder. jeg smiler til mennesker jeg er glad i, jeg smiler til mennesker jeg ikke kjenner.

jeg ler. ofte. og masse. jeg ler høyt og lenge, helt til jeg ikke får puste eller noen sier hysj eller til jeg er så sliten at jeg ikke orker mer.

det er sånn jeg er. litt mye. jeg har alltid vært det. pappa har alltid sagt at jeg kan få en stein til å hoppe. jeg velger å ta det som et kompliment.

men jeg liker det. jeg liker å føle. jeg liker å gråte. jeg liker å være sint. jeg liker å være lei meg. jeg liker å le. jeg liker å smile. jeg liker å prate.

for jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre. man må jo leve som den man er.

det beste av alt.

2011-02-12T15:29:00.001-08:00

alenetimer i storbyen er fint. i dag sov jeg helt til jeg våkna. jeg spiste litt og dansa litt og drakk litt kaffi, før jeg tok på meg lue og votter og sko med ullsokker oppi. i oslo er det glatt, og alle ser rare ut når de går på gata. jeg liker det. for det gjør at man smiler til hverandre og ler og spørr oj går det bra hvis noen faller.

jeg gikk gjennom rodeløkka og så istapper som stakk ut av en takrenne, jeg så god is dead og terrorist=parents rett ved det kommunistiske parti sitt lokale og tenkte at det må ha vært noen sinte mennesker som skrev det. tenkte tilbake til den gangen jeg gikk på ungdomskolen med kviser i pannen og hatet Gud og verden og alt og alle som var i den. da jeg trodde jeg hadde svaret på alt og at alle andre var teite, mens jeg egentlig helt der inne følte meg liten og rar og ikke visste forskjellen på høyre og venstre engang.

jeg gikk videre til grunerløkka og tittet på mennesker og i butikker og fretex. jeg gikk på reisecafeen i markveien og så på bøker fra india og fikk kriblinger i magen for det er ikke lenge til jeg skal dra dit! så gikk jeg å kjøpte pepsi max som jeg tok med meg inn på bussen. der var det en søt unge i en vogn som jeg smilte til før jeg måtte gå av og inn i bygget jeg bor i og opp i leiligheten. etter mange fine alenetimer var jeg sammen med sånne fine mennesker som man ler og tuller med. vi så grand prix og sang og spilte yatzy og når jeg har sånne dager som dette, som bare er fine og behagelige med blå himmel og sol, da tenker jeg at jess. jeg har det bra. det er nesten som å ha vunnet i lotto der gevinsten ikke er penger, men lykke. for ingenting er bedre enn å være lykkelig.

et mirakel!

2011-02-10T14:30:00.000-08:00

jeg har gått rundt i en rar boble i hele dag, jeg har ventet på noe som jeg aldri har ventet på før. det har vært en blanding av lykke og redsel og kjærlighet og latter og sånne store følelser som man ikke kan beskrive med våre små, enkle ord. det har skjedd et mirakel og jeg er så stolt og glad og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. jeg burde sove. men alt jeg kan tenke på er at det har kommet et nytt liv til denne verden. et lite, uskyldig, rent, vakkert liv som jeg ikke kan vente med å få sett og holdt. det er et mirakel. min hjertevenn som jeg er så glad i har fått noe sammen med sin flotte mann. noe som er helt unikt, helt eget, helt spesielt. jeg takker Gud for at en liten klump med kjærlighet er kommet til denne verden.

når man møter sånne store ting som liv og død, så blir man så liten. man blir så liten i alt det store. man blir så liten i alt det vakre. men det er ingenting som gir mer trygghet enn nettopp det. å være liten og bli passet på. bli elsket. vi er litt nyfødte alle sammen.

min vakreste venn er blitt mamma.

og jeg er en superstolt nesten-tante!

a til å er ikke nok.

2011-02-06T13:51:00.001-08:00

avogtil føler jeg at ordene setter seg fast i hjerte mitt, jeg får de ikke ut sånn som jeg vil og de blir satt sammen helt feil. i feil rekkefølge og i feil betydning og det er så frustrerende når man føler de så sterkt, men ikke klarer å sette sammen de rette bokstavene. jeg prøver og prøver, men det går liksom ikke helt. jeg vil beskrive hvordan jeg tror. hvem Gud er. hvem Jesus er. og det er ord som flyter rundt i hjerte og i hode, men jeg klarer ikke sette dem sammen sånn som jeg vil. det er vanskelig.

det er litt som å beskrive det man ikke kan se når man er blind, men som man vet at eksisterer fordiom man ikke kan se det.

det er litt som å puste inn luft man ikke kan se og kjenne følelser man ikke kan forklare.

for det er der og det er så reelt, det er så ekte, og det er ikke tvil om at det eksisterer. man vet det bare, at sånn er det og det går ikke helt ann å forklare alt, men det trengs ikke heller.

det er litt sånn med Gud. jeg kan ikke forklare alt. jeg kan ikke beskrive alt. men det er like reelt som å puste og spise og føle og se. jeg skal prøve igjen seinere. men det er ikke sikkert det blir noe mer utfyllende enn dette. for hvordan kan man forklare kjærlighet med bare ord? ord er bare bokstaver satt sammen i et system som vi har lært oss å bruke for å kommunisere med hverandre. men hva da med ting som er så uendelig mye større enn ord? hvordan kan det få plass i alfabetets begrensninger?

a til å er ikke nok.

Jeg har noe på nesen

2011-02-04T10:23:00.000-08:00

to briller for bare sju hundrelapper, det er fint syns jeg. disse her gjør at jeg ser litt ut som en bestemor eller en lærer og det andre paret jeg kjøpte er sekretærbriller. briller er gøy. brilleling brillelang.

Om å få et slag i magen.

2011-02-03T11:57:00.000-08:00

det er slaget som kommer når du går i en mørk gate sent på kvelden. du ser ikke hvem som slår. du ser ikke hvor neven kommer fra. men du faller rett i bakken og slår halebeinet og bakhodet så hardt at det føles som kroppen skal sprekke og falle fra hverandre.

kroppen blør og du hiver etter pusten. du hyler av smerte når pusten er intakt igjen. slaget slo deg så hardt at du ikke klarte reise deg igjen på egen hånd.

men det går bra. du tåler det. når du ikke klarer det selv, kommer det en hånd og hjelper. tørker av skitten fra knærne. støtter deg bortover til en stol eller til en seng eller til et sykehus hvis fallet var ekstra ille. der er det leger og bandasje. og du har en fantastisk kropp som fikser segselv med bare litt starthjelp. bein gror og kutt blir til skorper som blir til arr som tilslutt nesten ikke synes.

vi får hjelp, vet du.

2011-01-31T15:16:00.001-08:00

en gang sang Gud til meg på engelsk

han sang:

what you couldn`t do, I will

I forgive you

og noe løsnet.

jeg tror. jeg elsker

og jeg gjør det fordi jeg ble elsket først

han trodde på meg. han tror på meg

og jeg kan ikke gjøre noe annet enn å tro. og elske.

som i et speil, i en gåte.

Du er mitt hjem.

2011-01-27T12:20:00.000-08:00

når jeg går gjennom folkemengden i en bygate, mennesker suser forbi med kaffi i hånden og avis under armen, mennesker med pelskåpe eller fillete skinnjakke. mennesker med harde øyne og kalde ansikt. mennesker som vil frem, vil bort, vil vekk. når jeg går i folkemengden og bare må følge strømmen fordi hvis jeg snur meg og prøver å gå motsatt vei vil jeg bli stoppet, jeg vil bli dyttet i den samme retningen som alle andre, jeg vil få albu i magen og harde blikk og beina mine vil bli nødt til å følge alle de andre beina, i samme retning, mot samme mål.

for når jeg har tak over hodet og seng og sofa. når jeg har tv og bilder på veggen og kjøleskap med mat i. når jeg har brukt opp alle pengene mine der strømmen førte meg. når jeg har alt jeg trenger, det er da jeg savner deg, for det er jo du som er mitt egentlige hjem.

for når jeg sitter på bussen og trykker STOPP, når dørene åpner seg og du står utenfor. når du smiler til meg og sier hei alvilde. da blir jeg med deg.

Du som er mitt hjem.

jeg trenger deg.

2011-01-25T13:14:00.000-08:00

i dag satt jeg på t-banen som jeg gjør hver eneste dag, den fører meg frem og tilbake gjennom store Oslo. om morgenen drar jeg til majorstuen for å gå på forelesninger og sitte på lesesalen. og på ettermiddagen tar jeg den hjem. og innimellom drar jeg andre steder, til andre stopp, til andre leiligheter og sofaer eller cafè eller andre fine steder.

jeg pratet med ei jente påvei til skolen i dag. hun gikk på ungdomsskolen og fortalte meg om når hun pleier å stå opp og hva hun skulle etter skolen og hvor hun skulle på ferie i sommer. og når hun gikk av sa hun hadet og takk for praten og jeg ble så glad inni meg for jeg tenkte at jeg trengte deg og du trengte meg, vi møtte hverandre og vi pratet. vi lo og vi sa hade og vi er mennesker begge to og et menneske trenger et annet menneske. jeg trenger alle dem som sitter på t-banen med meg, de som sitter på lesesalen, de som sitter i kantina. jeg trenger de som gir meg klem og forteller hemmelighetene sine til meg. jeg trenger dem som bor sammen med meg, som jeg spiser med og ler med og drikker kaffi med.

på vei hjem så jeg på en mann som så på en dame som strikket. han var så innmari søt der han fulgte nøye med på hver gang hun beveget på pinnene og fikk et litt overrasket uttrykk hver gang det ble en ny maske. jeg så på han og smilte og plutselig så han på meg og smilte tilbake. så lyste det carl berner i gul skift og jeg gikk av. så tenkte jeg på hvordan det hadde vært å sitte helt alene på t-banen. hver dag. gått inn på skolen. sittet på lesesalen. drukket kaffe i kantinen. uten noen andre. helt alene. alltid. tatt t-banen hjem. gått opp fire etasjer og inn i en leilighet helt alene. laget middag alene. sett på film alene. sovet alene.

når jeg møter et menneske så føler jeg meg heldig. som får lov til å prate og le og lytte og trøste og bli trøstet og elske og bli elsket.

Om det å drømme. Om å tro. Om å leve i drømmen og i troen. Hånd i hanske.

2011-01-21T11:04:00.000-08:00

jeg tror på forandring.

jeg liker tanken på at man kan forandre seg til det bedre, at man kan utvikle seg og vokse og forstå at man ikke trenger bli liggende i en sølepytt man snublet i engang og som aldri tørker inn.

forandring og utvikling er som en hånd i en hanske og jeg har ikke tro på det ene uten det andre. det er litt som å våkne opp til at våren plutselig har kommet uten at du har merket forandringen. men noe er blitt fundamentalt anderledes. høsten, vinteren, snøen, mørket, kulden, alt som har vært er plutselig ikke mer, det blir varmt og sol og det er rart hvordan det går så uendelig sakte og samtidig så fort at du ikke rekker å trekke pusten engang.

det er så fint å le sammen med mennesker som man liker. smil og varme øyne og klemmer og jeg ser godhet i alle ansikt jeg møter, jeg ser kjærlighet, jeg ser det gode og det er så overveldende, det hele. det er så fint og stort og jeg er stolt av valg jeg har tatt og forandringer jeg har gjort og tanken på at jeg aldri,aldri skal noen gang gå tilbake til dengang da, den tanken gjør meg sterk og sikker og gjør at jeg tror så masse at hjerte dunker så hardt at det føles som det skal sprekke.

jeg klarte det!

2011-01-13T14:20:00.000-08:00

noen ganger klarer man noe som er skummelt eller vanskelig eller ubehagelig, noen ganger klarer man det og da er det som om all snøen smelter og den grå himmelen blir blå og solen varmer og trærne blir grønne og ler og prater med blomstene og det flyter rosa skyer rundt med små engler sittende oppi, og de kaster rosa og blå og hvite blomster ned fra skyene og ingen går, alle danser. ingen snakker, alle synger. noen ganger klarer man det og det eksploderer av lys og latter og blondeduker med muffins og is med stø på. noen ganger klarer man det og da skal man tenke på de gangene man ikke har klart det, og tenke at nå gikk jeg et steg videre. jeg gav ikke opp. jeg klarte det. for noen fine ord. jeg klarte det.

2011-01-07T12:00:00.000-08:00

drikke kaffi eller te eller chai latte og prate om sånne viktige ting og sånne helt uviktige ting. le og smile og kanskje spille kort eller yatzy eller bare

leke stein saks papir.
være voksen og barn på samme tid og gjemme seg nedi en varm kopp når ordene blir for skumle og vonde og for ekte. eller gjemme seg i et smil.

eller ikke gjemme seg i det hele tatt.

I am the wanderer`s wandering daugther

2011-01-07T11:34:00.000-08:00

musikk får meg til å danse, til å lukke øyene og blande meg sammen med lydene og instrumentene og pausene og ordene og alt samtidig og alt hver for seg. musikk får meg til å glemme tid og sted og hvem jeg er, hvor jeg er, hva jeg gjør. kimya dawson sine sanger gjør noe med meg som jeg ikke kan forklare eller beskrive, for det er ikke mulig å beskrive hvordan man opplever musikk. jeg klarer det hvertfall ikke. som kjærlighet. det klarer jeg heller ikke beskrive. men det jeg kan si er at jeg elsker musikk. to ord man ikke kan beskrive. men det gjør ingenting. elske. musikk. fint.

to fine vers av Wandering daughter - Kimya Dawson

she said i'm miss muffet i'm very afraid
but something inside me is making me stay
i know deep down that if i run away
i'll just meet more spiders and still feel the same

the spider he smiled and said how is this true
when i am so terribly smaller than you?
my web it just went in the way the wind blew
what i was in for i hadn't a clue

hår og sånt

2010-12-30T13:26:00.000-08:00

jeg liker forandringer. både forandringer med meg og forandringer rundt meg. i dag har jeg foreksempel testet synet mitt igjen,som bare blir dårligere og dårligere. jeg har byttet ut brillene med linser, bare fordi.

noen ganger klipper jeg av litt hår, det blir avogtil fint og avogtil rart. som oftest en blanding. men etter eksamen nå i desember bestemte jeg meg helt plutselig en kveld for å klippe lugg, så da gjorde jeg det. nå er jeg lys i håret. for et år siden var jeg nesten helt svart. bare se.

2010-12-30T07:01:00.000-08:00

I believe in pink.

I believe that laughing is the best calorie burner.

I believe in kissing, kissing a lot.

I believe in being strong when everything seems to be going wrong.

I believe that happy girls are the prettiest girls.

I believe that tomorrow is another day and I believe in miracles.

audrey hepburn

Når jeg blir stor...

2010-12-29T15:57:00.000-08:00

skal jeg redde verden!

neida. joda. jeg vil det fremdeles. men begynner å få voksenøyne (desverre) og naiviteten forsvinner gradvis.

2010 - for et år!

2010-12-28T16:02:00.000-08:00

jeg...

begynte å studere helt på skikkelig, og har nå et årsstudium i kristendom/RLE i boks.
flyttet til Oslo inn i en sorgfri leilighet på Majorstuen med tre søte jenter og et knøttlite rom med seng nesten i taket.
ble forelsket- ble kjæreste- ble hjerteknust.
var i Hellas med fin mamma,fin lillebror, fin tante og fine kusiner.
møtte nye,fine mennesker som jeg er blitt veldig glad i.
har vært med venner jeg har hatt lenge, som jeg er så uendelig glad i.
flyttet til Carl Berner med Hanne og Frøydis. og kollektivet har vært et sånt stort hjerterom med dans og latter og tårer og chili og hvitløk og kaffi og te og yatzy og besøk og alene og sol og snø og regn.
har spist sushi og makroner, drukket kakao på Cocoa on the gogo, funnet skatter på loppemarked og gått turer rundt Sognsvann.
fikk blondt hår, fikk kort hår, fikk pannelugg.
har blitt bedre kjent med Gud og vokser i troen for hver dag som går.
har blitt bedre kjent med begge mine foreldre og begge mine brødre.
har drukket litervis med kaffi, te og pepsi max ilag med gode mennesker.
har lært masse, lest masse,ledd masse.
fulgte hjerte og er glad for det.

2011 blir nok et like (om ikke enda mer) spennende og innholdsrikt år og jeg gleder gleder gleder meg!

juletid

2010-12-27T02:49:00.000-08:00

juletid er familie og mat og pakker og spill og latter og juletre og snø og venner og kaffi og kaker og sove lenge. juletid er liksom alt bra samlet i ett. jeg liker det.

juletid er kjærlighet og fred og vennskap og omsorg. det blir litt ekstra viktig å kjenne etter på det gode man har i livet, alle de fine menneskene som gjør dagene gule og rosa og lyseblå. mennesker som er fra forskjellige steder, har forskjellige historier, forskjellige utgangspunkt. men alt det der spiller ingen rolle. for vennskap er sterkere enn det meste, og noen venner blir nesten som familie.

forelsket

2010-12-25T05:41:00.000-08:00

hele kroppen banker og dunker og river og kiler, helt ute av kontroll, helt utenfor denne verden. den lever i sin egen lille boble med latter og røde kinn med blå himmel og varm sol. ingenting betyr noe, ingenting blir registrert hvis det ikke har noe med HAN å gjøre.

et eget forelska univers. egne regler. egne roller. eget språk. to mennesker. en pluss en blir alt. det blir luft og mat og søvn og ord. det blir hvert minste støvkorn, hvert tre. hver minste stein på veien.

så er man ikke forelsket lengre. universet tappes for oksygen, det puffes som en sprukket ballong, det skrumper inn og blir en liten rar klump liggende på gulvet. språket blir ukjent. reglene forandres. og steinen på veien blir bare en stein. i veien.

èn minus èn.

snart et nytt år

2010-12-23T15:39:00.000-08:00

jeg har egentlig aldri helt forstått hva som er så stort med nyttårsaften. det er bare en dag som alle andre dager, den starter, den varer en stund,så slutter den. og neste dag er lik. den starter, varer, slutter. sånn som alle andre dager i året. så egentlig er alle dager starten på et nytt år.

men allikevel er det fint med nyttårsaften. det er en ny start for alle. helt samtidig. på slaget tolv starter man på nytt. man trekker opp klokken, man har nådd et mål og gjør seg klar for neste. jeg liker pågangsmot og tanken på å gjøre året som kommer enda bedre enn det forrige.

hjem til jul

2010-12-21T14:35:00.000-08:00

jeg har sett filmen og har sangen til maria mena på hjernen. jeg sang i wanna go home for christimas på flyet hjem og da jeg gikk ut av flyplassen til blå himmel og masse snø ble jeg glad i hjerte og tenkte at nå er jeg hjemme og nå er det jul.

det er lille-lille-lille julaften og jeg har gått tur med verdens søteste hund langs stier og veier jeg har gått minst hundre ganger før. jeg går i mine egne fotspor, samme rute hver gang. det er nesten så jeg kan se fotsporene mine som er gravd ned i asfalten under snøen. det er et lite søkk for hvert steg. det er greit å gå i ring avogtil. når man er dratt hjem til jul og ligger i sin egen seng i sitt eget hus med sin egen familie og sin egen hund og sitt eget takvindu som er dekket av snø. her hører jeg hjemme.

ingen hører til her mer enn du

2010-12-18T16:15:00.001-08:00

noen ganger glemmer jeg at en forandring har skjedd. i et lite sekund er alt som det var dengang vinden stod stille og gresset var grønt og mykt.

men som oftest er jeg sterk som en okse og løper seirende i mål med rak rygg og stolt klump i magen. det er som om jeg er udødelig, uslåelig, uovervinnelig. som om jeg står der sammen med det gode, med det store, med kjærligheten i sin storhet og godhet, jeg står der og jeg står ikke alene, jeg står aldri alene. jeg hører en stemme som hvisker at;
ingen hører til her mer enn du.

2010-12-18T12:50:00.000-08:00

når alt er falskt
når alt er falskt er du sann
du er min vin og mitt vann
du er min drøm og mitt savn
min papa, min papa

springer vi til eller springer vi fra?

2010-12-17T07:46:00.000-08:00

i dag satt jeg i min røde sofa med pannen mot vinduet å så ned mot krysset der busser kjører og mennesker springer og trikken trikker og bilene tuter. jeg liker det. en ting som er fint med å bo her er at det alltid er liv utenfor vinduet. selvom jeg er trøtt og energinivået er passe labert, så er det masse liv bare et par centimeter utenfor. jeg sitter ofte sånn. tidlig om morgenen med en kaffikopp i hånden. mens jeg venter på å selv ta del i kaoset der nede eller mens jeg venter på noen som skal komme på besøk.

en mann springer med koffert i hånden fra den ene bussen og over veien til den andre. han rekker det og jeg blir glad. han setter seg godt til rette på et ledig sete med et smil om munnen. en annen mann springer fra trikken så fort han bare kan, over fotgjengerfeltet, panikken sprer seg ut av han da han forstår at bussen kjører fra han, og han ser opp mot himmelen, knytter nevene, bøyer knærne og det ser ut som han skriker. sånn som ofte skjer på film. alt stopper og skriket er så høyt og skjærer gjennom alt som finnes, blodårene i pannen pumper, tårene renner nedover og sakte blir skriket til et hikst. som blir til gråt. og mannen knekker sammen mens verden går under.

alle springer og har så dårlig tid, og jeg lurer på hvor de har vært og hvor de skal. jeg lurer på om de springer til eller springer fra.

min lille verden

2010-12-14T09:15:00.000-08:00

i min lille verden har jeg te og gamle bøker og fine filmer. jeg har elefanter i en snor og Jesus som kostet 75kr på loppemarked. jeg har en rød sofa jeg fikk gratis på finn.no og en grønn stol fra fretex. jeg fant verdens fineste hylle på et annet loppemarked, og jeg har et svart tre som jeg har fått av mamma. jeg har selveste eiffeltårnet i stua, og engler som snurrer rundt i ring.

og sånn her ser det ut i min lille boble på carl berner.

2010-12-12T03:53:00.000-08:00

det sitter en mann i vinduskarmen og røyker ut vinduet. han er ikke langt fra meg, bare en etasje ovenfor i bygget vedsiden av. det er blå himmel og sol, og duer som flyr i flokk fra hustaket på motsatt side vises som en drøm i vinduene rundt ham. skyggene flakker med vingene og han ser ikke på dem. han ser plutselig på meg gjennom mitt vindu og inn mot min røde sofa med engler svevende på en sky ovenfor.
det er fint å se på mennesker, jeg tror det er noe av det fineste jeg vet om. for alle har sitt eget univers der inne med egne følelser og tanker og relasjoner og meninger og forventninger og sår og arr. og når man ser inn i et annet menneske sine øyne kan man se en liten flik av alt det store som finnes der inne. og hvis man ser nøye etter møtes man på en måte som ikke trenger ord eller forklaring. det er noe av det fineste som kan skje mellom to mennesker.

jeg er lykkelig. tenk det. det er fint.

når bitene finner sin plass

2010-12-07T09:53:00.000-08:00

for plutselig en dag så går det liksom opp for deg, noe løsner, noen biter faller på plass og man kan se klart igjen. plutselig ser man at noe man trodde var det beste i verden, ikke var det alikevel. plutselig ser man et menneske i et annet lys, og alle lagene skrelles av og igjen står det et nakent lite vesen som er sånn som alle andre. noenganger redd. noenganger slem. noen ganger usikker. og det er greit for vi er jo sånn alle sammen og avogtil kan man ikke noe for at man gjør ting på en feil måte eller sier noe som gjør vondt for andre å høre. han du har vært forelsket i så lenge er plutselig bare et menneske som du ikke lenger vil ha. hun du har beundret i alle år og ønsket å være som,leve som, puste som. plutselig har hun et liv som du absolutt ikke ønsker. biter faller på plass, og det tar litt tid, men det er verdt å vente på.

når det er vinter og mange minusgrader...

2010-12-04T10:41:00.001-08:00

.... er det fint å tenke på ting og mennesker og steder som gjør hjerte varmt og godt.

jeg tenker på stranden på Koh Samet i Thailand der vi røykte vannpipe og drakk kokosnøtt mens månen lyste over den svarte himmelen og det like svarte havet.

jeg tenker på min fine venn som heter Siri og som jeg er uendelig glad i. det føles litt som en søster,og det er fint.

jeg tenker på pappaen min som er fin og rar og morsom. som pleier å si at det er bedre å le enn å gråte, pappa som gjentar ting tjue ganger og som sier javel,javel hele tiden.

jeg tenker på mammaen min som maler fine bilder og ler og prater og spiller spill og drikker kaffi. mamma som jeg har blitt venn med etter jeg flyttet hjemmenfra.

jeg tenker på sommeren og grønt gress og blå himmel og sol som gjør at alt blir rødt når man lukker øyene.

jeg tenker på venner jeg har hatt lenge, venner jeg ikke har kontakt med lenger, venner som er nye. venner er noe av det fineste jeg vet om.

så tenker jeg at livet er så fint og dyrebart, at man må huske å ta vare på det man har. for plutselig er det noe som skjer som gjør at man får kjenne på kroppen at man er den som lever, man er den som overlever, man er den som puster og ler og sover. og det er ikke bare-bare.

fine ting med kollektiv trafikk i Oslo

2010-12-01T12:21:00.000-08:00

det er masse man kan si om kollektiv trafikk. at det er fullt og trangt og treigt og vått og ukoselig. men jeg velger å ikke tenke så masse på de tingene. jeg liker heller å finne ting på hver tur jeg tar. tre ting som endten er fine eller rare eller morsomme.

i dag tok jeg bussen til skolen, for en t-bane hadde sporet av på Tøyen og satte byen i fullstendig kaos. jeg liker det. før jeg gikk ned til bussen satt jeg i vinduskarmen å så ut mot Carl Bernerkrysset og det var så masse folk overalt og busser og trikker og biler som tutet, og jeg syntes det var flaks at ingen brannbil eller politi kom kjørende, for de hadde umulig kommet frem. men når jeg satte meg på bussen så jeg en mann som satt der barnevognene kan stå. han så ut vinduet og han hadde øye som var fulle av savn. eller lengsel. jeg klarte ikke helt å bestemme meg. han så ut vinduet hele tiden. han fulgte med på barn som sprang på fortauet og butikker vi kjørte forbi og han smilte såvidt når vi kjørte forbi en fotballbane med masse barn som sprang etter en ball. han hadde hud som egentlig skulle være gyllen og fin, men den var grå og blass. kanskje han satt å tenkte på landet han kom fra, på solen og varmen og smilene. kanskje han tenkte på en kvinne han elsker. eller har elsket. kanskje han tenkte på et liv han ikke har. jeg vet ikke. men jeg klarte ikke stoppe å se på han. og i et lite sekund så han på meg og øyene hans var mørkebrune og dype og triste.

men så tok jeg bussen hjem, og da stod det en liten gutt ved siden av meg med briller på nesen og vinterdress selvom han kanskje var 10 år. han kommenterte alt vi kjørte forbi og unger har så nydelig måte å se verden på og jeg tenkte at jeg skulle så gjerne være liten igjen, bare for noen dager, tenke som et barn, føle som et barn, leke som et barn. men så tenkte jeg at det gjør jeg jo. det gjør jo alle. pappa er avogtil en liten gutt. bestemor er avogtil ei lita jente. jeg så på gutten og smilte og han smilte og hadde sjokolade i munnviken og stort mellomrom mellom tennene.

2010-11-28T14:52:00.000-08:00

here is what I know now, it goes like this..

in your love, my salvation lies

.....så hva skal du bli når du blir stor?

2010-11-27T01:40:00.001-08:00

ord som kommer ut av annen hver munn man møter, ord som forventer et fornuftig, gjennomtenkt og reflektert svar. ord som ser på deg med spenning og som holder deg fast helt til du gir et svar og det svaret setter seg ofte fast i halsen, der nede med drøvvelen og man må harke det opp.
jeg vet ikke.

så hva skal du bli når du bli stor? jeg skal bli brannmann-politi-vetrinær-lege-lærer-feier-maler-søppelmann-butikkeier-cafèdame-hundepasser.
så-hva-skal-du-bli-når-du-blir-stor-ordet er skummelt og langt og jeg ser det er flere av meg der ute, som bare vrir og vrenger på seg når spørsmålet kommer for man vet at man ikke kan svare. men må man svare da? må man vite hva man skal bli? man blir jo eldre, man blir jo alltid noe, er det ikke sånn at veien blir til når man går? jeg tror det. og da blir det hele litt mer spennende enn om man har planen klar fra man er ti år.

jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor, men jeg har mange drømmer, som foreksempel å redde verden, reise rundt til forskjellige land og kulturer og stammer i afrika og asia, møte mennesker og danse og synge sammen med dem og bo i små hytter. jeg vil bli en forfatter som sitter i et lite hus med stearinlys og lyseblå vegger og blomster på bordet, jeg vil bli lærer eller jobbe i kirkens bymisjon eller bli superflink på gitar. jeg vil male og kunne leve et kunstnerliv i sus og dus i morsomme hus med skeive vegger. jeg vil danse og synge og gi kjærlighet fra hele meg, fra lilletåen til toppen av hodet, jeg vil leve et liv som jeg kan se tilbake på når jeg er 90 år og sitter i en stol og tenker at jess, jeg klarte det! jeg gjorde det jeg drømte om! jeg turde å hoppe og danse og ikke være redd. det vil jeg.

stor - liten - midt i mellom

2010-11-15T14:01:00.000-08:00

for noen ganger føler man seg som en femåring som gråter av et skrubbsår på kneet, alt bare raser sammen og verden blir stor og skummel og ingen andre enn mamma kan blåse og ta på plaster. men så ser man på film fra sør-afrika og plutselig så er man stor og sterk og husker hvordan det var å stå midt blandt masse søte afrikabarn som bare ville leke og kose og hoppe og spørre om jeg ville bli mammaen deres. og nå er det eksamen-lese-tid og det er fint å lære og vanskelig å huske, men om noen uker er alt over og da er det jul. og selvom julen blir anderledes i år blir det fremdeles jul, det blir pinnekjøtt og julebrus og kaker og juletre og snø og julesokk med dyne foran tven. det er fint når man kan være både liten og stor samtidig uten å måtte velge vekk det ene eller late som det andre.

2010-11-12T14:15:00.000-08:00

avogtil ser man plutselig alt det man har, og det er litt som når det har vært sommer kjempelenge, og plutselig kommer høstvinden og blåser i håret og får deg til å myse med øynene. sånn som når man ligger i en stor seng med tre fine mennesker og ser på en av de fineste filmene som finnes, når to av de er kjærester og det har de vært i mange år, og de er så fine og morsomme og noe av det fineste jeg vet er mennesker som smiler og ler og koser og bare er gode. og en av de er den fineste snilleste, som er så smart og har så masse praktiske ting og kan så masse og passer godt på.
eller sånn som når man sitter på lesesalen og sender meldinger med sin aller beste venn som har et lite menneske i magen, og når man tenker på det kommer det en liten tåre for det er så fint at to mennesker kan plutselig lage et til. eller når man prater på telefon med sin fine mamma som er så god og sterk og bra.
det er fint med sånne øyeblikk når alt plutselig står stille og man kan sette seg godt tilbake i stolen og bare nyte det.

sekund-lykke

2010-11-09T23:05:00.000-08:00

avogtil kommer det lykke som bare slår deg, som river inni deg, som varmer deg opp og ned og får deg til å fnise eller le høyt. som i går når det kom snø og i et lite sekund var jeg ei lita jente igjen,og jeg ble slått av sekund-lykken og plutselig lukta det juletre og pinnekjøtt og gaver og smil og julesokk foran tven. avogtil når sekund-lykken kommer blir alt forandret, kulde blir varme, tårer blir latter og hjerte, det dunker et ekstra slag.

!

2010-11-05T05:36:00.001-07:00

2010-11-03T13:56:00.000-07:00

eksamenmodus er en egen tilstand som jeg ikke visste fantes før jeg ble student.
man skrur av det sosiale og det normale,og skrur på pensumlesing og pugging og lange dager på lesesalen. det er en merkelig følelse. det er ganske slitsomt,men også ganske gøy. man må liksom huske at man faktisk har valgt å være student selv. man kan velge hva man skal studere. og det man velger,syns man som ofterst at er spennende. jeg syns det er spennende. men det blir deilig med juleferie og pinnekjøtt og pepperkaker.

navnet Jesus

2010-10-31T02:30:00.000-07:00

jeg er blitt skikkelig fan av Jesus. for en fyr! jeg studerer jo religion, og leser mye i bibelen. leser masse Jesus-ord. om hans oppførsel og væremåte, hvordan han sa imot datidens fine og flotte og rike mennesker, hvordan han forbarmet seg over de små, de prostituerte, de gamle, de syke, løgnere og kriminelle. for meg er ordet Jesus gjennklang av respekt, kjærlighet, radikal opprørsel, ekte, sterk, evig. er ikke han en bra helt og forbilde,så vet ikke jeg!

jeg leser om hva han gjorde og hvordan han påvirket folk rundt seg - og hvordan han fortsatt gjør det. det er liksom noe som bare alltid er der, og ikke kommer til å stikke av, eller svike, eller lure eller såre. det er Kjærlighet med stor K og det er så fint.

Navnet Jesus blekner aldri,
tæres ei av tidens tann.
Navnet Jesus, det er evig,
ingen det utslette kan.
Det har bud til unge, gamle,
skyter stadig friske skudd.
Det har evnen til å samle
alle sjeler inn til Gud.

Navnet Jesus må jeg elske,
det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse,
intet annet frelse kan.

Jesu navn! Hvor skjønt det klinger,
la det runge over jord!
Intet annet verden bringer
håp og trøst som dette ord.
For det navn må hatet vike,
for det navn må ondskap fly.
Ved det navn skal rettferds rike
skyte friske skudd på ny.

Midt i nattens mørke blinker
som et fyrlys Jesu navn,
og hver hjelpløs seiler vinker
inn i frelsens trygge havn.
Og når solen mer ei skinner,
Jesu navn, det lyser enn.
Da den frelste skare synger
høyt dets pris i himmelen!

høsten som snart blir vinter

2010-10-24T13:31:00.000-07:00

jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, søndag er min favoritt-dag. i dag sov jeg lenge, også ble jeg liggende i sengen helt til jeg begynte å kjede meg, jeg laget meg god frokost, egg-bacon-bønner, jeg drakk te, jeg pratet litt med hanne, jeg pratet litt i telefon, jeg hørte musikk, jeg skrev i boken min, jeg så ut på den fine blå himmelen. jeg gikk ut på kjøkkenet og ville ha noe godt, jeg laget kakao med soyamelk og det ble kjempegodt, jeg så finding neverland og jeg gråt for det er den fineste beste filmen jeg vet om(i dag hvertfall), jeg takket for fantasien og ba om at jeg aldri-aldri-aldri må miste den, jeg lå under dynen med kosebamsen min for man blir aldri for gammel for kosebamser.

jeg gikk tur i høsten som snart er over, jeg pustet frostrøyk og vasset i løvet, jeg sprang mellom trærne og hjerte mitt dunket så hardt at jeg nesten kunne se det gjennom den tykke vinterjakken min. for jeg blir så glad av lyden som kommer når man går i de fine høstbladene, de fine fargene, den fine bruntonen, de fine trærne som står nakne igjen og forbereder seg til vinteren.

jeg laget middag med olje som noen hadde helt konditorfarge oppi,så løken og kyllingen ble knall-grønn, det var morsomt, jeg lo for megselv mens jeg lagde mat og spiste den til skavlan på nett-tv og jeg er veldig glad for at nett-tv finnes.

jeg gikk på gudstjeneste med fineste jenten jeg kjenner i oslo, jeg koste meg gløgg, jeg likte så innmari godt det presten sa, om det å gi slipp, om det å forsone seg med andre, om det å elske med hele seg. jeg gikk til nattverd og jeg fikk velsignelsen og det er så fint og sterkt å kunne samle seg med mangen andre mennesker å bare være sammen i det man tror på.

om det å tørre

2010-10-16T03:24:00.000-07:00

å stå på kanten av et stup. lukke øyene. og hoppe.
og når man hopper er det som om noe stort og mykt folder seg rundt deg, og holder fast. for du er ikke alene når du hopper. du føler deg alene når du ikke tørr, når du står å tripper på toppen og er redd for å ikke klare. ikke tørre. ikke takle det som kommer. men når du står der er det kun din egen frykt som surrer seg rundt deg og holder fast, den tvinner seg rundt hver tå og finger, hvert ben,hver arm, rundt magen og brystet. så hardt at du ikke får puste, så hardt at tårene presses ut fra hele deg, fra hver pore på hele kroppen, den strammer seg for hver gang du prøver å komme deg løs. du står på kanten og tilslutt er det ikke mer du kan gjøre enn å hoppe. frykten holder bare taket til du lukker øynene og tar det ene steget ut i det ukjente.

fjellene mine

2010-10-14T14:15:00.000-07:00

for fjellene står der de alltid har stått, de bestemmer over trærne og fuglene og elven som renner. de står der de stod da jeg var liten og sprang bekymringsløst rundt i gresset og lekte i timesvis. de står der de stod da jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på folkehøgskolen jeg hadde søkt på og livet plutselig fant veien igjen. og de står der de stod da morfaren min fant toner i luften som han fanget med fløyten og omformet til vakker musikk. og dengang mormoren min fant ord i luften som ble dikt som får meg til å gråte når jeg leser dem. og dengang det var stjerneklart og jeg var forelsket i en jeg aldri kunne få, og hjerte dunket og banket og brølte inni meg. de stod der da og de står her nå og de er det tryggeste jeg vet om. her føler jeg meg hjemme.

pause

2010-10-10T23:47:00.000-07:00

jeg trykker inn pauseknappen og stikker til fjells. der skal jeg puste og sove og gå tur og spise og spille spill med lillebror. det blir fint.

Kaizers Orchestra - Philemon Arthur & The Dung

2010-10-10T11:47:00.000-07:00

jeg liker kaizers og kaizers liker meg. sånn har det vært i noen år. det har vært en berg og dalbane av et forhold, alt fra avstandsforhold til intense romanser og fantastiske opplevelser. jeg har vært på masse konserter, de har vært på ørene mine i timesvis på bussen og i sengen og på tur. vi har hatt en litt tørr periode. men flammen er der fremdeles altså, og nå i det siste har den virkelig tatt fyr igjen. jeg gleder meg helt sykt til å se de igjen i april. du och jag, kaizer, du och jag.

om å være stor og liten på samme tid.

2010-10-08T07:23:00.000-07:00

jeg satt på bussen i dag og så en gammel dame som satt vedsiden av en liten jente og jeg tenkte at hun gamle har vært hun lille, og hun lille blir til hun gamle etterhvert. og det er fint med rynker rundt øyene og streker i pannen og hender av sandpapir. det er fint med barneøyne som nesten detter ut i beundring av livet som lever. latter som aldri vil ta slutt, spørsmål om hva og hvorfor og hvem og matrester i munnviken og lyserosa boblejakke.

og jeg tenkte at jeg er midt i midten, jeg er begge deler, jeg er liten og jeg er stor, jeg er svak og sterk, jeg er varm og kald. for nå er det høst og snart vinter.

det å leve

2010-10-07T23:27:00.000-07:00

avogtil blir jeg så takknemmelig for at jeg lever. når jeg våkner og er glad, for jeg har levert en stor oppgave som har tynget på skuldrene. for jeg er ikke syk lengre, kroppen gjør ikke vondt, feberen gjør meg ikke svett. for det er fredag og jeg skal på lesesalen og lese presis det jeg vil, jeg vil lese om hinduismen og islam i dag og jeg gleder meg. for jeg kan stå opp og dusje og drikke kaffi og nyte det faktum at jeg faktisk eksisterer.

(det fineste som kan skje mellom to)

2010-10-04T23:20:00.000-07:00

for det blåste sånn at jeg ikke klarte se hvor jeg gikk, jeg viftet med hendene og jeg fant dine. det blåste sånn, og jeg holdt meg fast i hånden, jeg ville ikke gi slipp for hva kom til å skje om jeg gjorde det? da hadde vinden blåst meg avgårde for godt, da hadde jeg forsvunnet ut på havet, opp i himmelen, jeg hadde blitt borte. for det blåste og jeg holdt fast og du holdt fast og vi slapp ikke taket for det ville vi ikke, så vi bare holdt. når vi gjorde det stod alt annet stille og vinden var ikke skummel og himmelen ble stjerneklar bare for oss.

avogtil når det blåser leter jeg etter hånden din, men jeg finner den ikke.

noen har sagt at it's better to have loved and lost than never to have loved at all og jeg tenker at ja. det er bedre.

om å våkne opp til en ny dag

2010-10-03T23:56:00.001-07:00

for èn time siden våknet jeg opp til en ny dag. jeg hørte at hanne var på kjøkkenet, jeg så på klokken, jeg tenkte bare fem minutter til så går jeg på badet. jeg gikk på badet, jeg varmet opp scones som vi bakte i går, jeg kokte kaffe, jeg tok honning på sconesen, jeg satt på fin musikk, jeg så ut av vinduet og selvom det er regnvær så gjør vel det ingenting. for det er en ny dag og jeg liker starten på en ny dag, å bruke tid på å våkne, bruke tid på en kaffekopp eller to eller fire, bruke tid på å finne ut hvordan man skal bruke dagen. jeg skal lese. jeg skal skrive oppgave. jeg liker å være student.

2010-10-03T01:15:00.000-07:00

Natural silence surrounding my words
I am longing for more and you open your hand

As I grab what you give me I am covered in blood
Simple song, are you simple

And I laugh while I’m dancing
And I cry while I kneel

-maria solheim

2010-10-02T09:02:00.000-07:00

det er litt som å miste gassballongen sin på søttende mai når man er ni år. når noe som var plutselig ikke lenger er. som om verden forandres, snus helt på hodet.

og ingen legger merke til det utenom du. det er litt som når det plutselig er blitt høst, når alle bladene på trærne er blitt røde og gule uten at du har fått det med deg. det er litt som når man ser noe man alltid har sett, men aldri før ville innse.

det er litt som å klare å tro uten å vite.

fabelaktige Amélie!

2010-10-01T12:20:00.000-07:00

jeg har sett Amélie sikkert hundre ganger fordi den er den fineste filmen i hele verden.

den gjør;

at jeg ikke føler meg så rar som jeg ofte gjør
at farger og fine ord og musikk gjør meg varm i hjerte
at jeg vil følge mine egne drømmer, uansett hva folk sier om dem
at jeg får tro på kjærligheten
at jeg tenker på fine ting som solsikker og såpebobler og blåse løvetann
at jeg får sjelero
at jeg får tro på at det finnes noe godt i alle mennesker
at det naive og drømmende blir en realitet, ikke bare noe som blåses vekk som viss-vass

og jeg har fått en blekksprut av min fine venn som heter hilde og det gjorde meg så glad at jeg hoppet opp og ned selvom jeg hadde feber.

2010-10-01T00:56:00.000-07:00

This is not the sound of a new man or crispy realization
It's the sound of the unlocking and the lift away
Your love will be
Safe with me

-bon iver

Follow my blog with bloglovin

nå er jeg 23 hele år

2010-09-30T07:42:00.000-07:00

jeg har tydeligvis levd i 23 år, uten at det sier meg så veldig mye. jeg har flyttet fra bergen til bærum til tjelta til sandnes til oslo til thailand til bergen til oslo. jeg har blitt 1.8o og klarte å bestå matten på andre forsøk som gjorde at jeg fikk studiekompetansen min alikevel. jeg har fått meg briller og linser, jeg har hatt blått og rødt og brunt og svart og blondt hår. jeg har gått i joggebukser og kjoler og stripete strømpebukser og buttons med nei til det meste på. jeg har ledd i sikkert tusen timer, jeg har pratet i minst like mange. jeg har felt mange tårer for gutter jeg har vært forelsket i, jeg har kysset, jeg har klemt, jeg har savnet, jeg har såret, jeg har blitt såret. jeg har reist, vært i norge,sverige,tyskland,polen,frankrike,kroatia,hellas,danmark,thailand,laos,sør-afrika. jeg har vært syk på sykehus i thailand og jobbet i slummen under bangkoks motorveier, jeg har fått nye venner, jeg har mistet gamle. jeg har prøvd å bli som alle andre, prøvd å passe inn, jeg har ikke lykkes i det(takk og lov), jeg har spilt gitar i nattetimer der verden har vært stor og kald og skummel, jeg har lest i bibelen for å finne svar, jeg har prist Gud og takket for alt det gode, jeg har forbannet han for alt det vonde. jeg har lett jeg har funnet jeg har mistet. men nå er jeg 23 år og det er mange, mange år igjen og det er jeg veldig glad for, for det er så deilig å leve. det er deilig tilogmed når det er vondt, det er deilig selvom det regner, det er deilig fordi det er blå himmel og sol og gresset er grønt og blomstene er i alle mulige farger akkurat som regnbuen og livet, livet det er deilig!

stakkars meg!

2010-09-29T11:42:00.000-07:00

jeg liker ikke å være syk. virkelig ikke. jeg syns det er superkjipt, og jeg bare klager og syter og tror at verden går under. jeg liker det ikke. hvertfall ikke siden jeg har bursdag i måren og jeg egentlig skal til bergen på fredag og jeg har en stor oppgave å levere og... dårlig timing. meget dårlig. MEN! jeg kan se fine filmer og høre på fin musikk og spille ds og drikke ingefær-te og spise ingefær-drops og vente på å bli frisk. så det er jo ikke bare grusomt. men mest det. grusomt altså.

religion?

2010-09-27T01:07:00.000-07:00

jeg prøver å finne en definisjon på RELIGION, jeg leser side opp og side ned, forskere og sosiologer og antropologer fra mange mange år tilbake som ikke har klart å bli enige, men jeg vil jeg VIL klare å finne en fin definisjon som kan passe på RELIGION. men så ler jeg litt av megselv, for hvordan kan lille jeg på snart 23 år sitte å finne ut av noe som smarte menn og kvinner har slitt med så lenge det har vært forskning på feltet? hadde jeg klart det, ville det vært et fint bilde av meg i leksion med teksten, HUN KLARTE DET og jeg hadde smilt kjempestort og vært kjempestolt og kommet i avisen og på tv. se, dette er jenta som klarte å finne en dekkende definisjon på RELIGION, jeg ville fått klapp på skulderen og stipend til å reise rundt i verden å forske på religion, jeg ville dratt til stammer i Afrika og på små øyer i Asia, jeg ville skrevet og raportert, jeg ville funnet ut av nye ting, funnet nye former for religiøsitet, jeg ville skrevet en bok med VERDENS RELIGION på fremsiden, og jeg ville klart å samle hele verden til ett og stjernene skulle skinne så klart på himmelen den natten boken hadde blitt publisert og jeg lå å ventet på neste dag, for da ville det stå tusenvis av blomster utenfor døren min. for Alvilde, hun har funnet ut av det! hun har klart det!

men så sitter jeg bare foran pcen og sliter med å samle tankene og ser heller ut på den blå himmelen og tenker at det må jo finnes noe stort bak det hele.

2010-09-25T04:01:00.000-07:00

jeg har mange fine mennesker som jeg er veldig glad i og som jeg vil skal få blomster og skyer og alt fint som finnes i denne verden. her er tre av dem.

fjæra som er min rareste og fineste venn, som jeg alltid ler med og danser med og synger og det er noe fint med vennskap som er der selvom man ikke bor i samme by og ikke kan leke sammen hver dag. fjæra som er så god og ekte.

frøydis som jeg ikke kjente før vi flyttet inn sammen, som jeg føler jeg har kjent kjempelenge, som får meg til å le og danse bare fordi, som har fine kjoler og nydelig sangstemme og et stort, stort hjerte.

catherine som jeg sitter med på forelesninger og skriver lol med og drikker kaffe med og spiser sushi og ler og leser skole og ser filmer med. catherine som er en av de peneste, en som alltid kommer med en high five og gjør dagene mine fine.

om å gi slipp

2010-09-22T09:56:00.000-07:00

det er kanskje det vondeste som finnes, det å gi slipp. endten det er en drøm om å bli arkitekt, eller et forhold som går i vasken, eller hvis man plutselig ikke kan se mer og må lære seg blindeskrift og gå med stokk. endten det er et menneske som er død, som blir senket ned i jorden med tau rundt kisten, om det er kreft eller slag eller ulykke.

så står man der og vet ikke hva man skal gjøre, for man vil gjøre alt annet enn å gi slipp. men avogtil, og ganske ofte faktisk er det nettopp det man er nødt til.

2010-09-19T08:19:00.000-07:00

avogtil farger man håret lyst og avogtil klipper man det kort.

avogtil er forandring ufattelig deilig og nødvendig, og hår vokser jo ut igjen uansett, så hvorfor ikke prøve noe man ikke har prøvd før?

i dag er det søndag..

2010-09-19T01:28:00.000-07:00

og det er favorittdagen min. da har man hatt fri en god stund. da kan man stå opp når man vil og koke seg god kaffe og steke bacon og egg eller bare ha frokostblanding i en skål. man kan gå ut i det fine søndagsværet og gå på fine loppemarked, man kan drikke chai-latte eller kakao på fine cafeer med mennesker man er så glad i at det ikke kan beskrives med ord.
man kan sitte å lese lenge i sengen eller i godstolen, man kan se på film eller fire episoder med gilmore girls, man kan gå tur så lenge man vil og føle at kroppen puster. man kan se seg i speilet så lenge man vil, se på at håret plutselig har blitt kort, man kan lage grimaser og le av segselv. eller så kan man bli liggende i sengen helt til man er så tissetrengt at man må springe inn på do. ja, søndag er en fin dag.

2010-09-18T11:08:00.000-07:00

fine ting med høsten

2010-09-17T01:19:00.001-07:00

luften som er så frisk og ren når man kommer ut om morgenen.

bladene som skifter farge og det er nesten som magi, men jeg vet jo at det er klorofyllet som trekker seg tilbake til treet igjen, for klorofyll er ikke noe treet kan sløse med.

at man kan tulle seg inn i skjerf og snart luer og ha god parfyme på skjerfet som man lukter på hele dagen.

kopper med te og kaffe og kakao som blir ekstra gode når det begynner å bli mørkt om kveldene og vinden er kaldere enn den var for noen uker siden.

tepper! tepper rundt beina når man sitter i godstolen og leser eller prater eller bare ser ut av vinduet.

mennesker som blir røde på nesen eller kinnene.

frostrøyk. ah. det er så fint.

stjerneklare høstkvelder der himmelen er så svart og stjernene nesten danser der oppe.

blå,klar himmel med fin matt høstsol.

loppemarkedsesong!

høstmusikk. foreksempel tomas dybdahl og leonard cohen og tom waits.

spille gitar og synge sanger om kjærlighet.

du er i Herrens hender

2010-09-14T09:11:00.000-07:00

.....for jeg har aldri kjent noen sånne som deg. sånne som smiler og ler og synger og isbader og filosoferer og skriver bøker og elsker med hele seg. jeg har aldri møtt så sterke meninger og tanker om tro og Gud og meningen med det hele. det er så mange mennesker som du har vært viktig for og det er som om du er en engel i forkledning,som nå har kommet tilbake til himmelen. takk for at jeg har kjent deg, og at du har vært en stor inspirasjonskilde og et forbilde. du kommer aldri til å bli glemt. aldri aldri aldri.

2010-09-12T12:35:00.000-07:00

det er fint med smil fra sånne som du har kjent så lenge at du ikke trenger å si det du tenker, for de vet det nesten før du har tenkt tanken.

avogtil skal det ikke mer til enn mat som smaker litt himmel og ingefær.

......................... pust inn, pust ut

2010-09-07T06:52:00.000-07:00

det er det eneste du kan gjøre. Pust.

for fjellet står der uansett. det vil alltid være laget av stein.
det vil alltid få deg til å skjelve.

Pust. for bølgene vil slå inn mot stranden. stranden vil alltid være laget av små, små steiner. steinene som var fjellet vil engang bli så små at bølgene slår dem inn mot land og de vil bli myke for barbeinte føtter som går bekymringsløst bortover en strandlinje med fine tanker i hodet og et bankende hjerte i brystet.
Pust.

2010-08-30T12:15:00.000-07:00

for plutselig var bilene det eneste jeg kunne høre, de kjørte forbi i full fart, jeg ble helt svimmel av å stå der midt blandt alle bilene som ikke ville stoppe- selvom jeg ropte så høyt jeg kunne stopp,stopp stopp!

og de blinket og tutet og bremset helt plutselig, så alle kræsjet i hverandre og jeg klarte ikke bevege meg en millimeter engang, beina var limt fast i bakken, og de fortsatte å blinke og tute selvom de stod stille helt most opp i hverandre og kom ingen vei, men de bare fortsatte, de tutet og blinket og jeg lukket øyene og ventet på å våkne.

carl berner, baby!

2010-08-29T11:48:00.000-07:00

vi har en liten terrasse ut mot carl bernerkrysset, tre jenter som ser på gilmore girls og spiser sushi, tre jenter som ler og gråter og prater og sitter helt helt stille. nå er det carl berner som er mitt hjem og det kan jeg like, selvom det kjører ambulanser og brannbiler forbi flere ganger til dagen. men nå har jeg malt en stol og et bord og en kommode, det føles godt å bestemme selv, det føles godt å bo i oslo, det føles godt å studere og det føles godt å være blond for første gang på mange år.

2010-08-16T03:38:00.001-07:00

så står jeg der, midt i en eng av blomster med vinden i håret og et hjerte som gjør så vondt. blomstene hvisker til meg, det er bare en drøm, de vokser seg store og lange med blader som krøller seg rundt beina mine som varme armer, de holder meg fast og hvisker; jeg vil aldri gi slipp.

blått

2010-07-17T10:47:00.000-07:00

for avogtil er det sånn at man har hele verden inni hånden sin, man går rundt på skyene og bare holder den blå og grønne kulen mellom fingrene sine og den klarer ikke komme seg løs, ikke presse seg ut mellom fingrene selvom den prøver og prøver.
og verden er inni hånden, men i den andre hånden er det en tyggispakke, du tar èn i munnen. du tar en til. og en til og to til og fem til og plutselig er hele pakken inni munnen, du tygger så hardt du bare kan, du får tårer i øynene av den sterke eucalyptus-smaken, du tygger og det blir tyngre og tyngre, kjeven blir sliten, du blir frustrert over at du ikke klarer å tygge på en normal måte, for tyggisen er så innmari stor, den truer med å dette ut mellom leppene, renne nedover genseren, ned på bakken. du strammer grepet om verden, fingrene er tettere inntil hverandre, det tyter ut litt grønt mellom lillefinger og ringefinger, du tygger, du strammer, du tygger og tygger og hele kroppen begynner å skjelve, for kjeven vil ikke mer, den går snart i lås, den klarer ikke mer, men jo, kom igjen, tygg, tygg tygg. hånden rundt verden er blitt hvit av å stramme, og plutselig spretter den ut mellom tommelen og pekefingeren, nei, den forsvinner nedover, nei nei nei, kom tilbake, du bøyer deg fort etter den, men den forsvinner ned i skyene du går på og det kommer et høyt smell og plutselig ligger du der, du datt mellom skyene og tyggisen glir ned i halsen og du harker og hoster, den kommer seg opp, du spytter den ut, tårene renner, du begynner å skrike, du skriker så høyt du bare kan, du skriker som du aldri har gjort før, og skyene over deg liksom fordamper, de forsvinner og du ligger der og puster mens du ser opp på himmelen som plutselig er der. og den er så vakker. og blått har aldri vært så blått som nå.

2010-06-11T00:42:00.000-07:00

Den som reiser ut på søken etter Gud, kaster bort tiden. Man kan gå mangen veier, slutte seg til mange religioner og sekter- men på den måten vil man aldri finne Ham. Gud er her, nå , ved siden av oss. Vi kan se Ham i denne tåken, denne fjellsiden, disse klærne, disse skoene. Englene hans våker når vi sover og hjelper oss når vi arbeider. Vil du finne Gud, er det nok å se deg rundt. Men det er alikevel ikke så lett å møte Ham. Når Gud lar oss ta del i sitt mysterium, blir vi rådville, for Han ber oss om å følge våre drømmer og vårt hjerte. Og det er ikke lett, for vi er vant til å leve på en annen måte. Men tilslutt oppdager vi til vår store overraskelse at Gud ønsker å se oss lykkelige, for han er vår far. Og mor.

s.141 - Ved elven Piedra satt jeg å gråt - Paulo Coelho