jeg pratet med en dame på bussen. i en halvtime delte hun livet sitt med meg. hun pratet, jeg lyttet. bussen forsvant. menneskene som satt rundt oss ble til skygger, lydene rundt ble stille sus og alt jeg hørte var en livshistorie så sterk at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre eller si eller tenke. så jeg satt der å brukte mine to ører til å lytte til ord som var vanskelige å si, som var nødvendige, det var en sårbarhet og styrke blandet sammen og et sterkt ønske om å bli hørt. det er vakkert og vondt når man hører menneskers historier, det blir skrevet ned med svarte bokstaver på et hvitt papir inni meg, jeg lagrer det i arkivet mitt, jeg bretter det forsiktig sammen og passer på det.
hun reiste seg og sa tusentakk for praten, og jeg smilte, nikket og sa takk det samme.
jeg kommer nok aldri til å se henne igjen, men jeg har lagret historien hennes inni meg.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar