det er fint med ferie og lange morgener og late dager. snøen ligger på bakken og stjernene skinner på himmelen. når det er skyfritt selvsagt.
jeg gikk i byen for noen dager siden og det var en dame som satt helt stille på en benk og så rett frem. hun blunket ikke engang. jeg lurer på hvor lenge øyene tåler å være vidåpne uten å få tilført fuktighet. det kan hende hun blunket akkurat samtidig som meg, at vi var stilt inn på samme modus, at det bare virket som hun ikke blunket. alle øyne trenger jo fuktighet for å fungere.

hun holdt hendene foldet sammen i fanget og de var røde og hvite. som et akvarellmaleri, fargene gled inn i hverandre uten noen faste konturer. de var kalde og varme og tørre og vakre. jeg beveget meg mot henne. fra hjørnet jeg hadde stått i. jeg gikk skritt for skritt bort mot benken og så på henne samtidig. hun så rett frem. pusten hennes kom ut som små røykskyer som forsvant etter en liten stund. så kom en ny sky. jeg satte meg ned, foldet hendene og så rett frem.
det er rart hvordan et menneske som sitter helt stille, som prøver å være usynlig, som prøver å gli inn i omgivelsene, hvordan et sånt menneske er like synlig som alle andre. som jenta med blondt hår og høy latter, hoppende bortover gaten med telefonen i hånden.
som mannen med skjegg og briller, stilige klær og en selvsikker gange.
det er ikke lyden eller utseende eller åpenheten som gjør et menneske til et menneske.
på benken satt det en dame jeg ikke vet hvem er. men jeg vet at hun eksisterer. jeg så henne.