Troverdig punktum

Jeg føler meg som et barn i trassalderen. hvorfor det,pappa? hva er det, pappa? hvorfor er det rett? hvorfor er det feil? hvorfor skal jeg høre på den og den personen? hvorfor skal jeg høre på deg? pappa, jeg klarer å knytte skolissene mine selv! jeg vil gjøre selv! pappa da!!

det er litt komisk å se på meg selv og mine tanke- og handlingsmønstre.

hvordan jeg setter spørsmålstegn til ting gang på gang. hvordan jeg går i samme sirkler med de samme tanker med de samme spørsmål med de samme frustrasjoner.

det slår ikke feil. jeg er et trassbarn som aldri blir voksen.

kanskje jeg aldri blir det. jeg vet ikke.

det eneste jeg vet er at det dukker opp nye spørsmål hele tiden og færre svar.

lista med spørsmålstegn vokser. før var lista like lang med punktum.

men nå er det færre og færre punktum.

det er færre og færre løsninger.

det er som haugen av spørsmålstegn kan kastes inn i samme pose. den kan ristes hardt og blande sammen det som ligger inni.

og jeg blir skeptisk når folk kommer med setninger som slutter med punktum.

jeg vil ikke ha mange av dem. jeg vil ikke ha alle disse harde, små prikkene som sier slutt på setning, ta den som den er. jeg vil ikke ha disse punktumene fra andre mennesker, fra samfunnet, fra verden.

jeg vil ha et eneste punktum. jeg vil gi fra meg posen med spørsmålstegn til den eneste som kan gi meg et troverdig punktum.