Tørke.

Noen ganger går man i en ørken uten å vite hvordan man kom seg dit, eller hvilken vei man skal ta. Overalt er det sand, og nye hauger med sand. å gå i oppoverbakke i en sanddyne er tungt og varmt og solen kommer nærmere og nærmere hodet, det brenner under bena og i hodebunnen, svetten renner og halsen er tørr.

så kommer man seg opp på toppen, man skuer utover, puster så fort at man nesten svimer av, holder seg i siden, er så sliten i kroppen at alle muskler skriker av smerte.

man står på toppen og alt det man ser er mer sand.

Noen ganger går man videre og noen ganger legger man seg ned i fortvilelse. hvordan skal jeg komme meg videre? hvordan skal jeg klare å gå ned bakken for siden å vandre milesvis før det kommer en ny bakke å beseire?

noen vandrer rundt i ørkenen et helt liv. for aldri å finne noe vann.

noen går rundt i noen år, noen måneder eller uker. men det er alltid en periode man befinner seg i ørkenen og det brenner under bena og svir i hodebunnen.

det er tørke og det er sand og det er varmt og det er vondt. og det kan drepe deg. men oftest gjør det ikke det. du får hard hudsåle under bena. huden på kroppen tåler den sterke sola og halsen venner seg til å være tørr. du blir svakere, men du blir sterkere. du blir brent, men det blir til sår som blir til skorper som blir til arr. det gjør deg hard og myk på samme tid.

du blir sterkere etter en tur i ørkenen. for når du kommer frem, er det krem å smøre på kroppen. vann å drikke. mat å spise. og etterhvert ser du en brunfarge du har fått. og bena dine, de tåler å gå på glødende kull.