,

I går holdt jeg et barn i mine hender. hun er ei lita jente på 9 måneder, med 5 tenner og en kropp som krabber overalt. vi stod inne på kjøkkenet til min mor, og lille jenta fikk trykke på knappene til viften over ovnen. øyene sperret seg opp da viften begynte å suse, og hendene og bena sprellet lett. hun så opp på meg, og tilbake på viften. så trykket jeg på knappen som gjorde at lyset kom på. øyene sperret seg enda mer opp, og munnen formet seg til et smil som viste frem to av hennes 5 tenner.

inne i stua satt noen av de menneskene som betyr mest for meg. venner som snakket om livene sine, om verdensproblemer, om bleier og iPhone.

På kjøkkenet hadde jeg og den lille skapningen lagt oss på gulvet. vi krabbet rundt med en plastikkboks mellom oss og jeg gjemte ansiktet inni boksen. plutselig dukket jeg frem igjen og sa bø. den lille jenta smilte og lagde sånne lyder som små barn lager. og der på kjøkkengulvet fikk jeg et lite punktum, som hadde en sprellende hale av to små bein. et punktum avslutter noe. jeg er lei av å avslutte, for å begynne, for å avslutte igjen. men det lå et lite komma foran meg på kjøkkengulvet og smilte til meg. et komma er et lite pusterom, et venterom, som sier; kom igjen, pust litt, hvil deg litt, lukk øyene og fortsett videre.