Om det å være et barn.

Det er høst og mørkt, det regner og blåser. Jeg gikk hjem fra gudstjeneste under en paraply og med en rød kåpe på. Og jeg begynte å tenke på et menneske som har betydd veldig mye for meg. Hun døde i fjor og når jeg ber er det ofte at jeg føler hun også kan høre meg. Hun var et menneske som viste meg Guds kjærlighet. Hun viste meg glede og latter og spontanitet. Hun var mitt forbilde, og det vil hun alltid være.

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem. Mark 10:13-16

Jeg elsker at vi er Guds barn. At vi kan komme springende inn i hans hender når vi har snublet og fått skrubbsår på kneet. Vi kan ligge i fanget og bli strøket over håret og høre trøstende ord hviskende i øret. Det kommer til å gå bra.

Jeg elsker at Gud møter oss som en far. Som en skikkelse man får respekt for, og får all verdens kjærlighet fra. Møtet med Gud er så stort og så sterkt, men også mildt og rolig. Som når vinden blåser i håret og bladene på trærne lager musikk. Eller når hjertet er knust og føles som det aldri vil bli bra igjen.

Gud er der for oss som en pappa som spiller fotball med ungen sin. Han sparker ballen til oss, lar oss prøve oss frem, heier på oss når vi løper mot mål, hjelper oss når vi faller, og holder oss tett inntil når vi er slitne.