innafor eller uttafor?

Jeg stod med beina i to verdener. Èn fot var på fest på fredag, den andre var på ungdomsmøte på lørdag. Sånn holdt jeg det gående, før den ene foten ble for ustø. Kirka ble stående der oppe på trygg grunn, og jeg ramla nedover i noe jeg ikke ante hva var.

En kveld stod jeg utenfor kirka. Det var møte. Jeg hadde ikke vært der på et års tid. Jeg hadde ikke våget. Men denne kvelden stod jeg i høstmørket og klarte nesten ikke puste. Jeg ville gå inn, men klarte det ikke. Jeg følte kirka var så høyt der oppe, jeg klarte nesten ikke se inngangsdøra engang. Det surret så mange spørsmål rundt i hodet mitt, at jeg ikke klarte å finne svar på noen av dem. Bortsett fra det ene som plutselig stod klart for meg. Gå inn.

Det var lovsang og mørkt i rommet. Ingen så at jeg kom snikende inn og satt meg på bakerste rad. Ingen så at jeg gråt. We will call Him king of kings stod det på overheaden. Jeg følte meg ikke verdig til å være i kirka. Og enda mindre til å kalle Jesus for noe som helst.

Den kvelden står sterkt i minnet mitt. For på vei ut, kom kateketen i kirka løpende etter meg. Jeg gråt og ville ikke prate med henne, men hun tok tak i meg og vi satte oss ned på gulvet og hun sa hun var glad for å se meg igjen. At hun hadde savnet meg. Vi ble sittende lenge å prate, og hun fikk meg til å forstå at jeg faktisk kunne komme til kirka. Uansett. Døra er rett foran meg, og jeg kan alltid gå inn.

Jeg ønsker at kirka skal være et åpent rom. Ikke bare for dem som er innafor. Som har vokst opp på kirkebenken. Men for dem som er slitne. For dem som søker og leter. For dem som trenger det. Kirka er blitt et symbol for trygghet i mitt liv. Hver gang jeg går inn i en kirke, finner jeg ro og fred. Jeg puster ut og puster inn nytt liv. Jeg liker ikke ordet utenfor. Vi er alle like. Vi er alle elsket av Gud. Det handler ikke om riktige klær, riktig livsstil, riktige venner. Det handler om Jesus og det er han vi må holde fokuset på. Kateketen som tok tak i meg er blitt et forbilde for meg. Hun sa at jeg var elsket og at jeg var velkommen. Jeg håper døra skal være lett å gå gjennom for andre. Og jeg vil strekke ut en hånd for dem som syns terskelen er for høy, og gå sammen med dem. For vi er alle elsket. Vi er ønsket, og vi er alle velkommen.

Litt urolige og redde
eg ekje vant med sånne rom
men eg e klar og kledde
sjøl om eg føle meg litt dum.
det e så fint og flott her
eg høre ikkje heilt te
sko kanskje kje ha gått her
og bare latt deg vær i fred

vis meg nå ditt ansikt
la meg få veta kem du e
fyll meg med tru og innsikt
eg e klar for det
men gi meg mer enn fine ord
her e ein kamp på liv og død
be meg heller til ditt bord
by meg vin og brød

Men eg komme når du ber meg
du får ta meg som eg e
det får skje meg det som skjer meg
du får grina eller le
eg e ikkje særlig prektig
eg har ripar eg har sår
detta rommet e så mektig
men eg e'kje den som går